Når tradisjonen hindrer fri forskning

Roland Lysell legger i sitt svar til meg (12/8) opp til en annen diskusjon enn det som var utgangspunktet. Nå handler det ikke

lenger så mye om boken jeg har skrevet som intervjuer jeg har gitt i forbindelse med utgivelsen. Jeg foreslår likevel at vi prøver å holde oss til boken. 

Siden dette er en diskusjon som har pågått i 150 år og ikke viser tegn til å ville gi seg med det første – dertil er det for mange som har aksjer i foretagendet «William Shakespeare» – vil jeg prøve å være så konsis som mulig. 

Lysell leser meg slik at jeg tar avstand fra Oxford-teorien. Det har jeg ikke gjort. Det eneste jeg sier er at min bok i det vesentlige ikke handler om den, men om kampen som har stått mellom skeptikere og tradisjonens forsvarere. Første del behandler «mannen fra Stratford» og anomaliene rundt ham, som er grunnen til at det ble reist spørsmål. Hadde alt ligget oppe i dagen, ville det aldri ha blitt noen strid. I andre del gjennomgår jeg skeptikernes historie. I tredje del går jeg inn på de individuelle hovedkandidatene som har vært fremmet og teoriene rundt dem, og i fjerde og siste del tar jeg for meg den av kandidatene som striden i hovedsak står om i dag. Og det er nettopp jarlen av Oxford. Lysell kan beklage dette, men det er det lite å gjøre ved. Det er mot Oxford de fleste ortodokse nå retter sin skyts. Det er hans kandidatur som oppleves som mest truende, derfor er det nå påkrevet å desavuere ham. Det er også rundt Oxford-teorien de fleste nyvinninger på forskningens område skjer. 

Jeg nevner i boken Stritmatters forskning på jarlens Genévebibel som oppbevares av Folger Shakespeare Library i Washington. Den har tusen kommentarer og understrekninger som Stritmatter tok for seg i sin doktoravhandling. Han fant at over 300 av de bibelsteder som var uthevet går igjen i Shakespeares verker. En pussighet er for eksempel at en rekke av referansene er hentet fra 2. Samuelsbok. Er det tilfeldig? https://shake-speares-bible.com/2022/04/06/de-vere-geneva-bible-online/

Jeg er klar over at svært få er oppmerksomme på denne forskningen fra skeptikernes side fordi den er blitt ganske solid undertrykket i mainstream-publikasjoner. Man finner som regel ingen referanser til slik forskning i tradisjonelle Shakespeare-biografier. Delvis fordi de tradisjonstro i liten grad har brydd seg om å undersøke hva skeptikerne har å fare med. Det gir en ubalanse i forholdet ettersom motparten har satt seg godt inn i hva de tradisjonelle biografene har skrevet og derfor også kjenner de svake punktene. 

Lysell mener jeg overdriver når jeg hevder at tradisjonstro forskere utgjør en maktelite, men det er jeg ikke alene om å hevde. Det er nok å vise til den amerikanske forfatteren og Wall Street Journal-journalisten Elizabeth Winkler som i en bok av året utgitt på Simon & Schuster spesielt tar for seg dette temaet. Boken, som har ført til mange hevede øyenbryn men også en oppklarende debatt, har fått den provoserende tittelen Shakespeare was a woman and other heresies. How doubting Shakespeare became the biggest taboo in literature. At et slikt tabu kan få direkte konsekvenser for folk som engasjerer seg på skeptikersiden viste seg da krefter prøvde å hindre Stritmatters doktorgrad, noe som fikk New York Times til å reagere på hva avisen oppfattet som toneangivende gruppers forsøk på å legge hindringer i veien for fri forskning.  

La meg kommentere Lysells standpunkt til at sonettene ikke kan ha vært selvbiografiske, for det var først med Sturm und Drang og Romantikken forfattere begynte å skrive verk om var farget av deres  egne erfaringer. Det skal være forklaringen på at Goethe kunne si om sonettene at «hver stavelse av disse sonettene har vært levd, erfart, tenkt og lidd.»

Romantikken var ganske visst en tid da forfattere satte jeg’et i sentrum, men har Lysell glemt renessansen? Var det ikke da kunstneren som individ igjen sto frem, etter i århundrer å ha vært anonyme håndverkere?  

Dette er naturligvis et stort tema, men la meg bare kort nevne de landevindinger på dette område som nettopp fant sted i renessansen, og i renessansens hjemland, Italia (som Shakespeare skriver så mye om. Om dette kan det vel ikke herske uenighet?)

I 1550 ble kunstnerne som individer satt på kartet i Giorgio Vasaris berømte Fremragende kunstneres liv. Mange av dem var personlige venner av forfatteren. Fra 1558 til 1562 arbeidet gullsmeden og billedhuggeren Benvenuto Cellini på sin selvbiografi, og han legger ikke fingrene imellom når det gjelder å rose sine egne bedrifter. (Og selv om Dantes Divina Comedia handler om det hinsidige, beskriver han personer fra sin samtids Firenze, selv Beatrice var engang en høyst levende kvinne!) I Frankrike skriver Montaigne sine essays som er sterkt personlig farget. Og i England skriver Fulke Greville boken om sin gode venn, poeten Philip Sidney, en av epokens store sakprosaverk. På poesiens område kommer man ikke utenom Edmund Spensers majestetiske «The Faerie Queene», som alle vet er inspirert av dronning Elizabeth. Og når Spenser kunne gjøre det, hvem sier at ikke Shakespeare gjorde det samme? Ikke bare i sine sonetter, som er så sterkt personlige at Harold Bloom ikke kunne tenke seg at de var fiksjon, men at Shakespeare også legger inn slike føringer i skuespillene han skrev, som det er mange indikasjoner på. Men dette passer ikke inn i den «offisielle forklaringen», fordi man simpelthen ikke er i stand til å finne noen konkordans mellom det dramatikeren Shakespeare skrev og mannen fra Stratfords gjøren og laden. En som ble tviler nettopp av den grunn var Ralph Waldo Emerson som noterte: «Jeg får ikke denne mannens liv til å stemme med verkene. Andre har levd liv som til en viss grad har sammenheng med deres ideer, men denne mannen er helt annerledes.»

I 1920 sto det frem en mann som fikk mannens liv til å stemme med verkene. Uten å kjenne til sin kandidat på forhånd, satte Thomas J. Looney (ja, jeg vet det er ett morsomt navn!) opp ti kriterier for hvilke egenskaper han mente den ekte Shakespeare må ha hatt. Da han studerte poesi fra Elizabeths tid falt han ned på poeten E.O (Edward de Vere). Det viste seg at samtlige kriterier han hadde benyttet passet Oxfords egenskaper. Det gjaldt miljø, situasjoner, utdannelse, reiser, personer han hadde kjent, idretter han praktiserte, steder han hadde vært og ikke minst bøker han hadde dedisert til forfattere han selv finansierte. Mange av disse er regnet som Shakespeares kilder. Når de gjelder de ytre trekk i Oxfords liv har man mye å bygge på, for han etterlot seg over 70 brev, mange til dronningen. Når det gjelder Lysells etterlysning av Oxfords teatererfaring var han mesen for teatertruppen «Oxford’s Men». Husk også at når Hamlet instruerer skuespillerne er han ikke skuespiller, han bare forteller dem hva de skal spille. Av folk man vet tjente Oxford som sekretær i 1580-årene må nevnes dramatikeren John Lyly, som også var manager for Blackfriars-teatret. 

Hadde professorene vært mer innstilt på å vite hvordan det faktisk forholdt seg, og mindre interessert i å opprettholde en tradisjon, kunne kanskje striden vært bilagt; man kunne i hvert fall ha beveget seg over i en mer diskursiv retning hvor det var mulig for fløyene å møtes på like fot og legge frem sine argumenter. Men det kunne ikke tillates. Alt for mye sto på spill. Tenk bare på Shakespeare-industrien og hva den er verd i pund! Det ville være en alt for stor omkostning å ta. Jo kraftigere «tampen brenner», desto viktigere blir det for de tradisjonstro professorene å distansere seg. Samtidig opprettholder man forestillinger som for en stor del er bygget på løse antagelser kamuflert som vitenskap, men som i henhold til en ny studie av Michael Dudley (Shakespeare and Philosophy. Cambridge Publishers, Winnipeg. 2023) neppe kan sies å tilfredsstille minstekravene til etterrettelig forskning. 

(Publisert 18.08.2023)