Mikhail Bulgakovs evige tilbakekomst til Kyiv

Oversatt fra engelsk av Therese Bjørneboe

Med den erfarne intellektuelles presisjon og humor, guider Ludmila Gubianuri oss gjennom det sammenvevde virkelige og fiktive livet til Mikhail Bulgakov. Mens vi følger tankerekken hennes, blir det tydelig at Bulgakov fortsatt forfører og provoserer til debatt. Historiene hun forteller minner oss om at det ikke bare handler om å analysere tekstene til Bulgakov, men om å utforske det åndelige klimaet i den historiske byen Kyiv.

Bulgakov-kulten på 1960- og 80-tallet

Kulten rundt Bulgakov, som oppsto i Kyiv på 1980-tallet, er som en eventyrroman. Perestrojkaen bragte med seg ytringsfrihet og kunstnerisk frihet, og personer og ideer som var omgitt av tabuer, ble nå til frigjøringssymboler. Bulgakov ble vanvittig populær, og romanene Mesteren og Margarita og Et hundehjerte fikk en helt spesiell betydning. Man oppfattet Bulgakov som vår samtidige. De vittige replikkene fra romanene og stykkene ble aforismer, og Bulgakov til et uttrykk for tidsånden. Kyivs befolkning hadde funnet sin helt; «Den mest berømte Kyiv-innbyggeren i verden», som man gjerne tilførte bak navnet hans.

En viktig forutsetning for Bulgakov-kulten, var essayet «Familien Turbins hus» av Viktor Nekrasov, fra 1967. Men den gangen var det bare den ikke-konformistiske delen av kulturlivet som interesserte seg for Bulgakov.

På 80-tallet forandret dette seg fullstendig. Det startet med at kommunistpartiet fikk besøk av en italiensk delegasjon. Italienerne spurte om å få se Bulgakovs hjem, da det viste seg at partiledelsen ikke visste noe som helst om ham. Forvirringen førte til at det ble tatt grep. Barndomshjemmet i Andriyivskij Descent nr. 13 hadde overlevd regimet, og det ble besluttet at det skulle åpnes som museum. Huset er også en del av kulturarven til Kyiv, og ble tegnet av arkitekten Mykola Gordenin i 1888.

Dette er et typisk Kyiv-plot: Historien ble gitt tilbake til byen av noen utlendinger. For Kyiv har en kultur for brudd. Mye av historien er radert vekk fra hukommelsen og tapt for alltid. Men på denne tiden var byen inne i en god utvikling.

Krigen

Museet ble grunnlagt 1989, og den første direktøren var Bulgakov-forskeren Anatoly Konchakovskij. Teaterforskeren Kira Pitpjeva og kunstneren Albert Kryzhopolskij fant en usedvanlig løsning på problemet med å skape en utstilling nesten uten gjenstander: Huset ble i seg selv det viktigste utstillingsobjektet. Museet åpnet for besøkende i 1993, og har ikke bare tiltrukket seg fans, men også folk med interesse for Kyivs historie og avantgardekunst-kjennere.

På denne tiden var det vanlig å arrangere by-vandringer som var tilegnet Bulgakovs verker. Skuespillene hans ble oppført, og Den internasjonale Bulgakov-festivalen var en stor begivenhet på 2000-tallet. Før det i 2019 ble lansert et nytt format – urbanistisk BulgakovFest. 

Men etter fullskala-invasjonen, ble Bulgakov-kulten konfliktfylt. Museet, som hadde vært et fargerikt symbol på Kyivs kulturliv, står i dag i en vanskelig situasjon. Noen radikale grupper krever at museet skal bli stengt, og fra offisielt hold blir det ignorert, til tross for den store historiske og kulturelle betydningen det har for byen. 

Denne våren sto Mikhail Bulgakov nok en gang i brennpunktet, etter at Instituttet for nasjonalt minne gikk ut med en uttalelse om at Bulgakov «er utvetydig forbundet med forherligelse av russisk imperialisme og grenseløs ukrainafobi.» Men stilen og innholdet i dokumentet minner ironisk nok om den totalitære praksisen i Sovjettiden. 

Museumsledelsen parerte på en elegant og ironisk måte. Men debatten om hvilken rolle Bulgakov skal ha i den ukrainske kulturpolitikken, er langt fra slutt. Historiker-kommisjonen ved Instituttet for nasjonalt minne skal levere en ny evaluering, som så skal opp til behandling i byadministrasjonen. Der skal det tas stilling til minnesmerket over Bulgakov, plaketten på fasaden og huset der museet holder til. Ikke desto mindre, fortsetter museets arbeid under Ludmila Gubianuri ledelse, som kjemper for å bevare arven etter Bulgakov. Med sin teatrale atmosfære, tiltrekker museet seg nye besøkende, og finner nye innfallsvinkler til forfatterens verk i kontekst av samtidens hendelser, som på en merkelig måte resonnerer med ting som skjedde på 1920-tallet.

Bulgakov og hans verk, står dermed nok en gang i oppmerksomhetens sentrum, og demonstrerer sin betydning og akutte relevans for kulturarven i Kyiv og verden.  

Mystiker

Ludmila Gubianuri forteller at hun har arbeidet ved museet helt fra starten. 

– Kira Pitojeva, som utformet det faglige konseptet, fikk en revolusjonær idé og foreslo at begge de to verdenene til Bulgakov skulle være til stede: hans virkelige liv, og hans litterære liv. Museets virksomhet var tett knyttet til Kyivs teaterliv, både fordi Bulgakov er en berømt dramatiker og fordi kunstneren og scenografen Danio Lider, som var gift med Pitojeva, tok med seg studenter. Museet ble en plattform for kunstmiljøet. 1990-tallet var annerledes enn tiårene før. Ukraina fikk frihet og uavhengighet. Kyiv hadde et sterkt kulturliv, og det ble arrangert møter og fester på museet. Det sies at 90-tallet var forferdelig – men slik opplevde jeg det ikke. Museet var fullt av kreativ energi. Folk ville skape en fullstendig ny kultur.

Hvilke av Bulgakovs verker var det mest oppmerksomhet omkring?

– Mesteren og Margarita, naturligvis. Museet ønsket å skape et konsept rundt Den hvite garde, men folk ville bare høre om Mesteren og Margarita. Besøkende som kom til museet følte seg… forurettet!

Det er viktig å forstå hvor unikt museet er. Det er et historisk minnesmerke, samtidig som det er hovedpersonen i romanen Den hvite garde. På ett og samme sted kan man se og sammenlikne de to verdenene: den historiske og den fiktive. 

Hva er det som gjør museet så følelsesbetont og spennende? Hva er det folk tiltrekkes av i dag?

– Bulgakov var et teatermenneske, slik som Molière. Han var regissør, dramatiker og skuespiller. De som skapte museet følte og forsto det. Det har alltid vært noe lekent ved det. Og Bulgakov sa «Jeg er en mystisk forfatter». Ukrainere og folk fra Kyiv har bestandig hatt en tendens til å se det mysteriøse i alt mulig. Alt har en skjult betydning. Og folk opplevde Bulgakov som en av sine egne på grunn av denne mystisismen. 

På museet kommer det til uttrykk gjennom hvithet. En person vil komme inn i et hvitt rom, som har en spesiell belysning, og umiddelbart oppleve noe spesielt. Utstillingen har helt fra begynnelsen av vært designet som et immersivt teater, selv om det ikke fantes noe slikt begrep på den tiden. Folk var ikke bare museumsgjester, de var en del av utstillingen.

Ordets makt

Hvorfor er Bulgakov gjenstand for så lidenskapelige diskusjoner i Ukraina? Det er andre kjente personer innenfor kultur og vitenskap som blir knyttet til Det russiske imperiet eller Sovjet, uten at det provoserer tilsvarende debatt?

– Jeg tror det skyldes ordets makt. Litteraturen er den delen av kulturlivet som har størst innflytelse. Er det mulig å forstå Tsjaikovskijs syn på Ukraina gjennom hans musikk?… Vi må bedømme det ut ifra hans biografi.

Jeg har mange minner fra den første tiden, da jeg ofte var guide, og vi hadde mange besøkende. I en av gruppene var det flere kommunister, som var forurettet på grunn av Bulgakov. De spurte meg om hva kommunistpartiet hadde gjort ham. En annen gruppe hadde med seg en prest som sa at Bulgakov var satanist. Og så var det endel høyreaktivister som lagde oppstyr på grunn av Bulgakovs holdning til Ukraina. 

Sånt hender hele tiden. Bulgakov provoserer. Helt fra barndommen førte den ironiske holdningen hans til reaksjoner. Han omtalte seg selv som en satiriker; det var hans skjebne. 

I dag er vi ukrainere ømfintlige overfor ting som er blitt sagt om Ukraina. Nå da vi forsvarer oss og landet vårt. Jeg er filolog og spesialist på russisk språk og litteratur, men klarer ikke lenger å se eller lese noe som er relatert til Russland. Jeg har ikke sett den nye filmatiseringen av Mesteren og Margarita, fordi noen av skuespillerne støttet annekteringen av Krym. Etter at krigen startet, opphørte Russland å eksistere for meg. Hvor lenge vil det fortsette? Jeg vet ikke.

Ingen profet i mine øyne

Har din egen holdning til Bulgakov forandret seg? Eller, ser du annerledes på hans personlighet, etter krigen?

– Saken er at Bulgakov aldri har vært en profet i mine øyne. Det mest interessante ved arbeidet i museet er å skape prosjekter og utstillinger. Bulgakov gir en mulighet fordi han beskriver Kyiv, og det som skjedde her for 100 år siden. Men samtidig som jeg ikke var så voldsomt fascinert, er jeg ikke skuffet, fordi diktningen hans er så talentfull. Kunstnerisk er Den hvite garde favoritten min. Jeg synes det er hans beste roman. Og jeg elsker skuespillet Flukt, som jeg mener at er det beste han har skrevet.

Du husker sikkert essayet «Byen Kyiv», som Bulgakov skrev i 1923. Han skriver at «Når tordenen fra himmelen (for det er grenser for himmelens tålmodighet) har drept alle nåtidige forfattere, og det oppstår en ny, virkelig Tolstoj, om femti år, vil det komme ut en fabelaktig bok om de store kampene i Kyiv», så skjønner både du og jeg at det var seg selv han refererte til. Han henviser til Tolstojs hovedverk, Krig og fred… og Bulgakov skrev et slikt verk for det 20. århundre. Den hvite garde er en klassisk roman i enhver henseende. Men den er også samtidig og relevant for vår egen tid, og det er derfor jeg mener at det er hans beste. Jeg har vært vitne til alt som har skjedd i dette landet i løpet av de siste 30 årene med uavhengighet. Når historiske hendelser fant sted, slik som Oransje-revolusjonen, eller Verdighetsrevolusjonen, så kom det hele tiden folk hit til museet og sa at det likner på det som Mikhail Bulgakov beskrev. Under Verdighetsrevolusjonen, og særlig vinterstid, kom det folk og søkte tilflukt eller varme på museet. Og det skjedde fordi Bulgakov skapte to unike myter: Myten om byen – som han utlovet som Den den evige stad; noe Kyiv var for mange slavere på den tiden… Den andre myten handler om huset. Og begge myter lever videre. 

I krigstider, som nå, er Kyiv den evige stad som holder Ukraina samlet. Under krigen mister folk sine hjem, og derfor trekkes de mot symbol som blir assosiert med konseptet hjem.  Jeg sier dette fordi de militære kommer hit. De var her i fredstid, og når de er på permisjon, vil  de hit til Bulgakov-museet. Det har bevart et nostalgisk forhold til hjemmet. 

For meg kjennes det naturlig å jobbe på Bulgakov-museet, og samtidig være en samvittighetsfull borger. Det har seg slik at jeg giftet med en georgisk kunstner, og han sa til meg at nasjonalisme kan være en god ting. Det er en ren og naturlig holdning. Fordi du elsker landet ditt, respekterer du også folk og borgere fra andre land, men du må begynne med å elske ditt eget.

Kontroversene rundt Bulgakov kan minne om et teaterstykke? Hvilken rolle har museets kritikere og opinionslederne? 

– Jeg har alltid hatt lyst til å skrive et skuespill om det. Vi ansatte befinner oss i en veldig vanskelig og tragikomisk situasjon. Vi har ikke gjort noe feil. Vi er innbyggere, og trenger ikke å unnskylde oss for noe. Institusjonen vår har ingenting med Russland å gjøre. 

Siden jeg har studert russisk litteratur, vet jeg mer om Russland enn andre. Da det kom folk fra Moskva, eller fra den russiske ambassaden og ville tilby oss noe, så visste jeg at det kom til å bli utnyttet, at de aldri bare ga noe bort. Vi bevarte en distanse. 

Behovet for forandring

Krigen er en utfordring, et rop om forandring, Hvordan har den endret museet?

– Det er enkelte som mener at det er et så godt museum at ingenting må endres. De har skrevet og sagt at jeg har ødelagt et unikt museum. Hvordan skal man si til folk at det er umulig å forbli uforandret når landet ditt forandrer seg? De tror at kunsten kan bli stående på samme sted og ikke bevege seg videre. Det er mange av dem, og de skriver om det hele tiden.

Samtidig har man kravene til de som mener at de er mer ukrainske enn vi er. Folk som mener at museet ikke har noen eksistensberettigelse. Noen ganger kommer det folk og spør om hva vi gjør for å hindre at museet skal bli ødelagt. Det må vi selvsagt svare på.  

Vi må utføre arbeidet vårt uaktet omstendighetene. Direktøren for Kyiv Bymuseum, Diana Popova, støtter oss, men det er en avdeling i byadministrasjonen som forsøker å late som om vi ikke eksisterer, selv om vi har gode resultat.

Det er en del opinionsledere har skapt fordommer mot Bulgakov. Hvordan forholder du deg til det?

– Rett etter fullskala-invasjonen uttalte ukrainske opinionsledere seg om Bulgakov. Det de sa var ofte ikke sant. Folk stoler på opinionsledere og sjekker ikke faktaene selv. Noen sa at Bulgakov var ukrainofob. I disse to årene har vi forsøkt å vise at virkeligheten er langt mer kompleks. For å forstå den lille verden, det vil si Bulgakovs verker, eller miljøet som familien hans tilhørte, må man forstå hvilke forbindelser han hadde med en større verden. For å forstå Bulgakov må man forstå nøyaktig hva det var som skjedde i Kyiv de årene som var formative for personligheten hans. Som frigjøringskampene i 1917-21. Han var ikke bare et vitne, men en deltager. Det var derfor han ga opp sin karriere som lege og ble dikter. 

Frigjøringstiden har blitt en del av skolepensum, men det er mange voksne som ikke kjenner den historiske konteksten. Etter vårt syn, er det en innfløkt og viktig periode i Ukrainas historie, og derfor er den nye utstillingen vår tilegnet den tiden. Tittelen på utstillingen: «… and suddenly and mencaingly, history came…», er et sitat fra Bulgakov.

Vi må hele tiden gjøre det vi føler for. Vi mener at man må forstå at Bulgakov er et viktig tidsvitne. Og derfor bestemte vi oss for å snakke om den store verden som formet Bulgakov og gjorde ham til en dikter.

Den hvite garde

– Den hvite garde er et spennende materiale. Romanen ble publisert i Frankrike i 1928-29. I Sovjet ble den publisert litt senere, i 1925 og 1928, og så igjen først i 1966. Da sovjeterne startet å lese Den hvite garde på 1960-tallet, var de overbevist om at det var slik det hadde skjedd. De oppfattet romanen som et historisk dokument, ikke som fiksjon. Når Bulgakov brukte sitt talent til å fortelle om virkelige historiske personer, som Petliura og Skoropadskij, trodde folk at de var nøyaktig slik som i romanen. 

Tiden har gått, og i dag er dette stor historisk litteratur. Nå har vi tilgang til historiske kilder som gjør at vi kan danne oss et mer fullstendig bilde av denne perioden. Når du leser, så lurer du på om det er sant at Skoropadskij ikke kunne ukrainsk. Sannheten er at han var en russisk monarkist, som endte sitt liv som ukrainsk nasjonalist.

Dekolonialisering

Hva er ideen bak transformasjonen av Bulgakov-museet?

– Dekolonialisering er en prosess, ikke et påbud. Det er en komplisert prosess, som på den ene siden er viktig, men som også kan føre til mye skade. Det er derfor vi ikke vil forhaste oss. Vi må leve med denne situasjonen. 

Vi bestemte oss for å involvere representanter fra kulturlivet. Vi har arrangert debatter, gjort opptak, og materialet er tilgjengelig på museets nettside. Noen kom fordi de ønsket å hjelpe. Andre nektet å gjøre det. Det var vi forberedt på. Så engasjerte vi sosiologer. Gjorde dybde-intervjuer og startet fokus-grupper. Jeg har lest transkripsjonene av de anonyme intervjuene. Og ble skuffet over at folk ikke var åpne for forandring. Jeg skjønte heller ikke hvordan jeg skulle fortsette. Men så startet vi likevel. Vi møttes og diskuterte. Hva er ukrainofobi, og på hvilken måte er det relatert til Bulgakov? Hva er dekolonialisering? Hvilke prosesser foregår i Ukraina og i andre land? Vi bestemte oss for å organisere prosjekter som kunne hjelpe oss med å bearbeide temaet Bulgakov. For eksempel historien til huset. Huset har overlevd alt som har skjedd i Kyiv. Og interessant nok, så kan du vise en persons biografi og byens historie samtidig gjennom dette huset. 

Er det etter ditt syn mulig å gjeninnføre Bulgakovs verker i bybildet? Før fullskala-invasjonen spilte teatrene i Kyiv Bulgakov, men nå er det satt på pause. 

– Og det er greit. Det hadde vært spennende hvis et ukrainsk teater satte opp Den hvite garde, men om en stund, naturligvis. Kanskje det vil skje. Vi hadde nylig premiere på filmen Svart magiker av Taras Merenkov, som handler om Gogol og Bulgakov. 

Hvem tilhører Bulgakov?

– Hvis det var et juridisk spørsmål, ville vi visst svaret. Slik vi med sikkerhet vet at Krym tilhører oss. Men for Bulgakovs vedkommende, er det et individuelt anliggende. Noen føler at de eier ham, andre ikke. For meg virker det riktig, det litteraturkritikeren Mykhailo Nazarenko har sagt: Bulgakov ikke har noe med ukrainsk kultur å gjøre, men han har noe med kulturen i Ukraina å gjøre, og at det er derfor vi trenger ham. 

Russisk forfatter, ukrainsk forfatter, internasjonal forfatter – hva skal man kalle ham? 

– Jeg vil si at Bulgakov er en berømt forfatter fra Kyiv som skrev på russisk. Dersom Den hvite garde var skrevet på ukrainsk, hadde ingen klaget. Men det kunne aldri skjedd. Nå har vi oversatt den til ukrainsk.

(Publisert 23.05.2024)