Henny Moan (1936-2024)

Kjære Henny, nå spiller du teater et annet sted, for du hører jord og himmel til!

Du har betydd mye for mange! For meg ble du et forbilde. Som 19-åring kom jeg inn på Statens Teaterskole. Da hadde jeg allerede sett deg flere ganger på scenen. Favoritter var Eleonora i Strindbergs Påske. Regi: Olof Molander. Og Viola i Hellig tre kongers aften. Regi: Barthold Halle.

En tid var vi begge ansatt på Nationaltheatret. Henrik Ibsens Fruen fra havet skulle settes opp i Per Bronkens regi, med Henny som Elida Wangel, jeg som stedatteren Hilde og Tone Schwarzott som Bolette. Vi ble et trekløver da vi dro nordover på turne. Vi fantaserte om en film av Fruen fra havet, hadde heftige samtaler, og store planer.  

Så kom André Bjerke, Hennys mann, og fulgte turneen et stykke tid, og samtalene fordypet seg i emner som «frihet under ansvar», teaterkunstens kår, respekten for dikterens ord, ydmykheten for vårt formidlingsansvar. Det var flott!

Har aldri vært på en mer intens turne!

Jo lenger nord vi kom jo mer nordlandsk ble du Henny, i tale og væremåte. Vi reiste i din og Hamsunds overveldende natur! Da turneen måtte ta Hurtigruta for å komme frem til neste spillested, blåste det opp til storm! Vi søringer begynte å kappes om hvem som kunne stå lengest oppreist, det endte med omfavnelser av diverse toaletter! Du Henny derimot hadde klokelig krøpet til køys og våknet duggfrisk og klar for forestilling! 

Vi skulle over Saltfjellet, det brygget opp til snøstorm, veiene var glatte, vår dyktige sjåfør mente det ikke var noen fare at dette ikke skulle gå, vi kjørte i vei, vi så verken hus eller biler, og snøen øket på i vindkast, plutselig kommer en bil mot oss, han passerer, men sklir ned i grøfta! 

Sjåføren stanser, vi må vel hjelpe ham, sier han. Klart det, svarer vi, vi må hjelpe ham opp av grøfta. Alle ut av bussen, sjåføren greier å få bilen opp på veien, applaus fra oss, men plutselig begynner bussen vår å skli ned i grøfta, hva nå? Ingen mobil på den tida. «Vi ringer så snart vi får tak i en telefon», lover de i bilen vi reddet, «vi melder at turnebussen står i grøfta», og dermed kjørte den videre. Hva nå? Å gå inn i bussen var umulig. Vi måtte holde varmen så godt vi kunne. Jeg går og henter hjelp, sier Henny besluttsomt. Hun tar en stav og vandret videre i den retningen vi skulle. Vi ropte stopp!, hun enset oss ikke, vandret bare målbevisst videre. Vi så henne forsvinne bak en sving. Det begynte å mørkne, etter en stund med hopping og småløping, så vi et lys langt fremme, og der kom Henny kjørende i Saltfjellets største snøplog, viftende og vinkende, hun ropte:

«Her kjem æ me redninga!». Ja kjære Henny Moan, aldri rådløs! Du vil huskes med fryd og glede og med respekt for ditt dype teaterarbeid og intense tolkninger av klassiske og moderne kvinneroller – og én mannsrolle: Teiresias, spåmannen. 

Hvil i inderlig fred, kjære Henny Moan,

Wenche Medbøe, skuespiller

Ho Edvarda

Det var på syttitallet. Vi satt i stua i Tromsø og så fjernsynsteateret, hele familien, Benoni og Rosa. Ut av fjernsynet kom en erotisk kraft fra nord, ho Edvarda, ho Henny Moan, stolt og dramatisk og vakker, og storesøstera mi Ada begynte å hoppe. Edvarda badet ute i vannet sammen med Gilbert lapp. Ada hoppet. Og hoppet.

Hver kveld etter at Henny Moan hadde erobret stua vår, var Ada og Pernille, min enda større storesøster, ho Edvarda foran speilet på badet. «Hvis jeg møter lykken noen gang, vil jeg bare snu meg og stirre på den, så fremmed ville den være.» 

E-ene var mer æ enn e, r-ene var litt slappe, og det var trykk på hver stavelse.

Satt jeg musestille på badekarkanten fikk jeg aller nådigst lov til å se på.

Tjue år senere står jeg i kø i kantina på Det Norske Teatret. Ho Edvarda står lys levende foran meg i køen. Hun snur seg, sakte, ser på meg lenge og dvelende, før hun sier «Gjær-trud Jyng-eæ», med trykk på hver stavelse. Jeg sier vel noe lett og nervøst tilbake, noe sånn, ja, hei, ja, det stemmer det, jeg er ny her på teateret. Hun ser fortsatt på meg lenge og dvelende. Hun sier ikke mer. 

I 2001 skulle jeg for første og eneste gang få dele scene med Henny. Historier frå Wienerskogen. Tamas Ascher på regi. Ho spiller bestemora. Jeg spiller Marianne. Henny er vel ikke helt enig i det stykket forteller, at hun legger barnet mitt i trekken så det blir sykt og dør. Men til slutt blir nå historien fortalt. Det er noen runder.

Og hun er rystende god i rollen.

Senere, etter at ho Edvarda er pensjonist, kommer hun av og til innom kantina på teateret. En av gangene med en mye yngre elsker.

Jeg syntes han så litt redd ut.

Siste gangen vi møtes i kantina er synet hennes i ferd med å svikte. Blikket er like fast, like dvelende. Og Henny er mild som en bris, mener jeg burde lese Regine Normann. «Ringelihorn. Festspillene i Nord-Norge.»

«Det må du gjøræ».

Ho Edvarda, den erotiske kraften fra nord, Henny Moan, er ikke mer.

Sterk og fantastisk og seg selv på alle måter gjorde hun evig inntrykk og blir ikke glemt.

I dyp respekt, 

Gjertrud Jynge, skuespiller

Ho meistra heile «den dramatiske boka»

Da Henny skulle gjere avskjedsframsyninga si på Det Norske Teatret i 2007 valde ho Ad Astra av Karin Boldemann. Det var gjennomtenkt. Ad Astra  tyder «Til stjernene», eller «Mot stjernene». Men dette stykket omhandlar ikkje det ekstatiske og det flygande, det er ei forteljing om dei siste timane i ei eldre kvinnes liv, eit liv som er prega av historias mest grufulle krig. Ved sida av personleg ettertanke inneheld det politisk og humanistisk refleksjon. Og ved sida av å vera kunstnar, eller rettare, samanfletta med sitt kunstnarlege virke, tok Henny med seg kampen både for humanismen og sin politiske ståstad, ikkje minst på sine forfattarkveldar. 

Henny var synleg, både som menneske og kunstnar, men det var skodespelar ho først og sist var – strålande og original. Ho ga nesten 30 år av sitt profesjonelle liv til Det Norske Teatret, fast tilsett frå 1978 og til avskjedsframsyninga i 2007. Ho var krevjande, kompromisslaus både mot seg sjølv og omgivnadene. Det var vel derfor ho oppnådde dei kunstnarlege sigrane ho fekk, og fortente. Mange roller kunne og burde vært nemnd, men vi bærer dei med oss. Eg vil trekkje fram to, fordi dei viser spennvidda i Henny sitt rolleregister. Hennar komiske talent som Philaminte i Molières Lærde damer og klokskapen som Teiresias i Sofokles’ Oidipus. Når vi set dei saman med hennar interesse i, og forståing for, den nye dramatikken, mellom anna Jon Fosse, veks det fram ein kunstnar som meistrar heile «den dramatiske boka».

Henny gav store delar av sitt arbeidsliv, sitt talent og sin personlegdom til Det Norske Teatret. Det takkar kollegaer og teatret for.

Ad astra! Kanskje det var Henny sitt mantra gjennom livet og karrieren? Per aspera ad astra. «Gjennom vanskar mot stjernene» eller «Gjennom kamp til seier.»

Takk for at du var til, Henny,

Vidar Sandem, skuespiller og tidl. teatersjef Det Norske Teatret