Et personlig møte med The Personal Encounter with World Politics

Julian Blaue er kunstner, regissør og performancekunstner, og den ene halvparten av performanceduoen Blaue & Poppy. For å forstå Blaue, hans performanceserie A Reversed Crime Story og avhandling (med den fabelaktig ordrike tittelen The Personal Encounter with World Politics: An attempt at criticizing and manifesting an alternative to global capitalism’s way of functioning through research-based performance), må man sette ham i en kunstnersentrert tradisjon som er formet av tyske kunstnere som Joseph Beuys (1921-1986) og Christoph Schlingensief (1960-2010). Metoden i A Reversed Crime Story er basert på Beuys’ teori om den sosiale skulptur: Alt har et potensial til å bli kunst, og kunsten har et potensial til å forandre samfunnet. Transformasjonen er bokstavelig, revolusjonær og brechtiansk. Revolusjonen rives ut fra teaterrommet og eksploderer i gatene. Beuys og Schlingensief konstruerte hver sin særpregede offentlige personae. Karismatiske, selvkonstruerte karakterer, som henholdsvis sjamanistisk og provokatorisk. Kunstneren var selv en del av kunstverket. De to karakterene Julian Blaue og Edy Poppy som vi møter i A Reversed Crime Story, er mer ulykkelige og uvitende enn de virkelige personene – men dette poenget ble ikke helt klart for meg før jeg så Blaues doktorgradsdisputas, der han skiftet mellom kostymet som forsker, som utøver og som kunstnerisk leder.

Ranet i Rio

Den 24. desember 2015 ble Julian Blaue, Edy Poppy og deres seks måneder gamle sønn ranet under en reise til Rio de Janeiro i Brasil. Overfallsmennene – to menn bevæpnet med en stor kniv – var innbyggere i en av Rios favelaer; slumbyene der de fattigste og mest sårbare bor. Blaue og Poppy – ekstravagant kledd, hun i blek, flagrende kjole og perlekjede og han i hvit lindress og matchende hvit fedora – var emblematiske for en overdreven og uvitende europeisk middelklasse, mens Gomes og Santos (pseudonymene som Blaue i ettertid har gitt overfallsmennene) tilhørte de fattigste seks prosentene av befolkningen i Brasil. Den lille familien slapp uskadd, men rystet fra hendelsen. Spedbarnet Bela sov fredelig gjennom den traumatiske opplevelsen. Flere timer på en turistpolitistasjon i Rio og en politirapport senere ble overfallsmennene pågrepet – en i seg selv usannsynlig slutt på historien. 

Konteksten er viktig: Blaue og Poppy ankom Brasil i slutten av 2015, mindre enn to år etter fotball-VM og bare noen måneder før OL i Rio i 2016. I forkant av disse begivenhetene ble livet til mennesker som Gomes og Santos betydelig vanskeligere. Titusener av favela-beboere ble fordrevet fra hjemmene sine av myndighetene. Samtidig okkuperte brasiliansk militærpoliti mange av de gjenværende favelaene for å skape sikkerhet rundt tilreisende idrettsutøvere og turister, som kunstnerduoen. Hvorfor må en så stor del av Brasils befolkning bo i favelaer og ty til kriminalitet for å overleve? 

Blaue & Poppy er ikke som andre turister utsatt for overfall. De har en plattform. I årene som har gått, har hendelsen blitt en lukrativ besettelse for performanceduoen. Det ville vært lett for kunstnerne å se på seg selv som ofre for en tilfeldig forbrytelse, og det er slik mange vil se på hendelsen. Men for Blaue & Poppy ble den – noe uventet for to hvite, privilegerte europeiske kunstnere – ikke bare det traumatiske øyeblikket to uheldige, pyntekledde turister opplevde i slutten av desember. Den ble representativ for en urettferdighet som eksisterte utenfor dem, og som deres opplevelse var symptomatisk for.

Blaue & Poppy oppdaget en sosioøkonomisk tragedie: Gomes og Santos var fanget i en ond sirkel av vold og fattigdom skapt av et økonomisk system som favoriserer europeere som dem. Brasil er et produksjonssenter, en kilde til billig arbeidskraft og en ressursgruve for det globale nord – et økonomisk system basert på utbytting. Blaue & Poppy oppdaget hvordan Europa importerer ressurser og eksporterer konflikter, noe som gir Gomes og Santos få alternativer til kriminalitet.

Ligger skylden hos overgriperne? I det skjeve økonomiske systemet? Eller hos dem som nyter godt av systemet?

Nyliberalisme i kunsten

Ved å ta hendelsen inn i den energiske, lysfargete, tegneserieaktige verdenen til Blaue & Poppy, er The Personal Encounter with World Politics siste fase av en kunstnerisk-vitenskapelig doktorgrad ved Universitetet i Agder. Fra kunstnerens side er det en omfattende og verdifull diskusjon av forestillingen og den performative prosessen: dens intensjoner, suksess og problematikk. Avhandlingen består av den firedelte performanceserien A Reversed Crime Story(2018-2023), diktet «A Political Poem in Three Cata-Strophes and Apo-strophe» (2018), artikkel-performancen «It’s only Paper?» (2019), fem artikler (hvorav tre opprinnelig ble publisert i herværende tidsskrift) og en omslagstekst. Disse tekstene og performancene legger fram en kritikk av den globale kapitalismen ved å betrakte hendelsen gjennom en sosioøkonomisk linse sentrert rundt Blaue & Poppys egen opplevelse (det vi kan kalle en selvsentrert kritikk).

Ved å anerkjenne ranet som et biprodukt av strukturell vold, undergraver doktorgradsprosjektet den enkle binariteten mellom offer og gjerningsmann, samtidig som det tilbyr et konkret alternativ i form av en lov mot strukturell vold. Prosjektet anvender samme metodikk som tribunalene til den sveitsisk-tyske regissøren Milo Rau, ved implisitt å fastslå at «Det som ikke kan representeres, kan heller ikke tenkes (‘be imagined’).» Forestillingsserien – som inkluderer en rettssak mot performanceduoen – fungerer som en pre-enactment for en lov som ennå ikke er skrevet. En lov som skal holde dem som direkte og indirekte nyter godt av nyliberalismens strukturelle vold ansvarlige for systemets faktiske skadevirkninger. Men kunst – selv sosialt engasjert kunst – kan også være nyliberal, og den samme strukturelle volden som Europa profiterer på økonomisk, profiterer også europeiske kunstnere på gjennom å skape verk om ulikheten – slik som Blaue & Poppys skade-profitt overslag. 

Nyliberalisme i den europeiske kultursektoren – der konflikter fra det globale sør brukes som kreativt materiale av europeiske kunstnere for et europeisk publikum – er en annen form for utbytting. Begrepet nyliberalisme peker her også mot det faktum at teatermakere fra det globale nord, som Milo Rau eller Julian Blaue, bruker konflikter fra det globale sør som tema, og det at de ofte inviteres til internasjonale festivaler og gis muligheter som kunstnere fra det globale sør (og særlig de som er basert der) ikke har. Men der Milo Rau bruker skuespillere og utøvere fra konfliktområdene i sine arbeider om disse stedene (noe jeg som Rau-forsker har behov for å påpeke, uten at jeg dermed vil underslå de mer problematiske sidene ved hans sosialt engasjerte interkulturelle teater), er Blaue & Poppy det slående hvite og europeiske sentrum i sine prosjekter. Det betyr at prosjektet ikke forkludres av de kompliserte spørsmålene om medforfatterskap til Raus verk. De later ikke som om erfaringen de snakker ut fra, er en annen enn deres egen, men de brasilianske stemmene mangler.

Og i et prosjekt som fletter spørsmål om strukturell ulikhet sammen med spørsmål om rettferdighet og sosial endring, er det vanskelig å overse – særlig i Death of Theatre, Birth of Law (Det Norske Teatret, Scene 3, 2023, red. anm.) eller Blaues forsvar – hvor mye Blaue har tjent på overfallet. Til hans fordel skal det sies at han er svært bevisst om ubalansen mellom seg selv og overgriperne, og på at han har profitert kunstnerisk, akademisk, sosialt og til og med økonomisk på overfallet. Denne ubalansen er skrevet inn i prosjektet. Dette er bevisene som legges frem mot dem i rettssaken.

Under den nordamerikanske premieren på Raus Antigone in the Amazon (2024) hadde jeg et opplysende møte med den brasilianske teaterforskeren Marcos Davi Silva Steuernagel. Steuernagel, som er en ideell ekspert for A Reversed Crime Story, er opptatt av kolonialitet, vold, strukturelle ulikheter og politiske regimer i sin forskning på brasiliansk teater. Da jeg diskuterte Raus Antigone, minnet Steuernagel meg på at selv om det er viktig å være klar over den nyliberale karakteren til prosjekter som Antigone in the Amazons, må man ikke underkjenne de involverte brasilianske aktørenes «agency». I Antigone i Amazonas valgte de brasilianske skuespillerne på scenen og koret bestående av aktivister fra Landless Workers’ Movement å jobbe med Rau. De valgte å være med i forestillingen, og å avfeie denne agency’en – en slags infantilisering med lange koloniale røtter – er en annen form for strukturell vold som vi som kritikere og akademikere utøver mot befolkningen i det globale sør.

På kunstnernes premisser

I The Personal Encounter with World Politics kan vi ikke snakke om en slik «agency». Historien fortelles utelukkende fra Blaue & Poppys perspektiv. En av kildene Blaue refererer til i avhandlingen, er Gayatri Chakravorty Spivaks «Can the Subaltern Speak?». Problemet vi støter på i forestillingene, er at vi ikke får høre fra Gomes og Santos. Vi får ikke engang vite om de samtykker til at den ufullstendige historien deres blir fortalt. Her ville det være enkelt å kritisere kunstprosjektet for narsissisme (en kritikk som er blitt rettet mot det tidligere), men det er mer komplisert enn som så. Dette er et prosjekt med gode intensjoner, og det betyr noe. Men gode intensjoner må ikke forveksles med altruisme, og A Personal Encounter er ikke altruistisk. Selv om jeg etter mange års forskning på emnet ikke tror at politisk teater noen gang er altruistisk. Det er alltid egennyttig for kunstneren, som tjener økonomisk, profesjonelt og sosialt på forestillingen. Og som kunstnere og skapere bør de tjene på arbeidet sitt (de jobber tross alt også innenfor kapitalismen), men det er viktig at vi er klar over at Blaue & Poppy, som skaperne, dikterer vilkårene for rettssaken og den rettferdigheten de foreslår. Rettssaken holdes av og mot Blaue & Poppy, men den er også til for dem, og den foregår helt og holdent på deres premisser. De bestemmer stedet, ekspertene, dommeren. Den eventuelle straffen som blir utmålt, vil ikke påvirke Blaue & Poppys liv eller levebrød.

Men det er ikke slik virkelige rettssystemer fungerer. Virkelige rettssystemer er faktisk straffende og gjengjeldende, ikke gjenopprettende. Men dette er et utopisk rom, en pre-enactment som fjerner hindringene utenfor fra rettssalens uskripterte fiksjonalitet. Som i Raus tribunalprosjekter har Blaue & Poppys advokater og dommere stor autonomi i den manusløse forestillingen, men når forestillingen er over, faller tryggheten i den fiktive rettssalen bort, og vi blir minnet om den transnasjonale rettferdighetens virkelige svikt.

Så her er virkeligheten:

I 2018 var Gomes, den eldste av de to mennene, på flukt og risikerte opptil seks års fengsel. Santos, som var mindreårig da overfallet fant sted, hadde havnet i ungdomsfengsel. I 2018 hadde Julian Blaue påbegynt sin fullfinansierte doktorgrad. Med denne finansieringspakken kunne Blaue & Poppy reise tilbake til Brasil for å gjøre research, skrive artikler og skape flere forestillinger. Ni år etter ranet (11. oktober 2024) forsvarte Blaue avhandlingen sin og ble tildelt doktorgraden. Ni år senere har Gomes og Santos forsvunnet inn i favelaene. Blaue & Poppy er vinnerne, stjernene i A Reversed Crime Story. Blaue & Poppy er historiens hovedpersoner – forfatterne, heltene, ofrene og skurkene i sin egen tegneserierettssal. Det er Oidipus Rex, de etterforsker, bare for å oppdage at de er pesten i byen. Imens er Gomes og Santos – anstifterne til artiklene, kunsten, omslagsteksten, doktorgradsprosjektet – fortapt … ansiktsløse og navnløse, de eneste navnene vi har på dem er pseudonymer de har fått tildelt av Blaue.

Andre bølge-marxist

Det ligger ikke bare et verdenshav mellom Blaue & Poppy (og meg) og Gomes og Santos, men de befinner seg i fundamentalt forskjellige virkeligheter. Et poeng som det under disputasen ikke alltid var like tydelig om Blaue forsto. Det som er vanskelig her, er at intensjonen bak prosjektet er god, og at det definitivt er prisverdig å forestille seg et alternativ til dagens globale kapitalistiske system. I motsetning til Rau, som gjør et enkelt konfliktsoneprosjekt før han drar videre til neste krise, har Blaue viet nesten et tiår til dette prosjektet. Og dette er et svært viktig poeng, fordi det skiller det Blaue gjør fra den elendighetsturismen som kan forekomme i interkulturelt teater. Han og Poppy har kontinuerlig revidert Loven mot strukturell vold og invitert ulike perspektiver inn i diskusjonen som prosjektet legger til rette for. Blaue er imidlertid det jeg vil kalle en Andre bølge-marxist. Med det mener jeg at marxismen hans mangler den postkoloniale kritikkens interseksjonalitet. Under disputasen nærmet Blaue seg ubalansene mellom nord og sør fra et økonomisk perspektiv, og identifiserte en global middelklasse. Denne grenseoverskridende middelklassen er en del av et sosioøkonomisk miljø som ikke tar hensyn til kolonialismens fortsatte innvirkning på eksisterende økonomiske, sosiale og politiske strukturer.

Minervas ugle

Styrken og det presserende ved Blaues prosjekt er hans vilje til å feile og komme til kort i jakten på en løsning av et høyst reelt problem, mens svakheten ligger i troen på at løsningen ligger i eksisterende rettslige institusjoner og strukturer. Han overser at rettsinstitusjonene ble grunnlagt under de samme koloniale logikkene som skaper og opprettholder strukturell vold. Det Blaue og Poppy går glipp av i sitt personlige møte, er det Audre Lorde identifiserer i valgspråket the master’s tools will never dismantle the master’s house. For å få bukt med denne volden trenger vi ikke en ny lov, men et helt nytt system, for så lenge systemiske ulikheter tjener dem som lager loven, kan og vil ikke loven bli omskrevet på en meningsfull måte.

Det ligger en kraft i kunst som fremtvinger reaksjoner, og The Personal Encounter with World Politics fremkaller en sterk respons: positiv, negativ, men aldri nøytral. Rørende, morsom, frustrerende, gledelig, energisk, problematisk, undersøkende, aldri kjedelig! En manifestasjon.

Blaue er oppriktig i sin tro på å endre systemet, og spør om intet mindre enn «Hvordan kan vi formulere et alternativ til kapitalismen?». Men som Hegel sier: «Minervas ugle flyr bare i skumringen», og her, i kapitalismens dagslys, ser vi bare spørsmålet, ikke svaret, ikke alternativet, ikke et annet økonomisk system. Blaue oppfordrer oss til å mobilisere en radikal forestillingsevne, hoppe over rotet med å demontere den nyliberale kapitalismen og inn i de uendelige, håpefulle mulighetene i det som kommer etter.