Glede født av guders gnister

Minnene er klare og sansesterke: Den dumpe lyden av gråsprengte menns trampende støvler i snøen, frostrøyken som sto ut av de rasende munnene

mens de ropte ut i vinternatta: «BlAsfEmI». De fektet med plakater, det sto noe om Jesus. Og trosbekjennelsen.

Året er 1983 og Tramteatret spiller musikkrevyen Det går alltid et korstog, på Chateau Neuf i Oslo. Jeg er 13 år og ser forestillingen seks ganger. Hver kveld er teatersalen stappfull, hoiende folkemasser som lytter og ler og griner seg gjennom tre timer med ramsalt, men ømhjertet religionskritikk. Fire tusen års historie om treller, kjettere, fortvilte mødre under Nordlyset, profeter med kjærlighetssorg, Nøkken, Hypatia, Galileo og Luther, som oppildner nedslaktningen av pavekritiske bønder, nye verdener skal komme, bare man unngår brennjernet og øksa til den herskende klassen – det hele formidlet i en salig røre av politisk presisjon og uendelige mengder tull og tøys. Forestillingen ble en suksess og en skandale: Langs bibelbeltet ble det arrangert bønnemøter som ba for Tramteatret, og Pinsemenigheten anmeldte dem for blasfemi. Jeg husker at under en av forestillingene satt Helge Hognestad på benkeraden bak meg, den omstridte presten som inspirert av Marx og Buddha samme år hadde skapt høye bølger i kristen-Norge ved å sette spørsmålstegn ved hele ideen om arvesynden. Under applausen jublet han.

For meg ble denne opplevelsen et slags erfarings-manifest som jeg stadigvekk sverger til (men bare innimellom lykkes med):

Gleden er maktkritikkens superkraft. Gode kollektive prosesser er faen meg best.

Som Tramteateret synger i sin tolkning av Beethoven og Schillers «An die Freude»:

    Se, din trollmakt gjenforener

    Alt som var adskilt fullt av savn

    Alle mennesker blir brødre

    Under gledens vingefavn!

Agoraen er sentrum av livet

Tramteatret vokste ut av kampen mot EEC og studentbevegelsen på Universitetet i Oslo tidlig på 70-tallet. Kjemistudentene Arne Garvang/Marianne Krogness blir kjent med sosiologistudentene Liv Aakvik/Terje Nordby og sammen bestemmer de seg for å bryte ut av den i overkant kontrollkåte ml-bevegelsen og gjøre det umulige: starte sin egen teatergruppe. Liv Aakvik (til VG, 10. desember 1995): «Egentlig begynte det i 1973, på Rød Ungdom-leir på Tromøya. Arne, Terje og meg. Marianne (Krogness) hadde blærekatarr – hun måtte være hjemme. Vi andre dannet kulturgruppa. Fra før av hadde Terje ei visegruppe. Den het ‘Sosiologigruppa’. Arne hadde også laget noen visetekster. Jeg var bare med fordi jeg var så innmari politisk, og fordi noen sa at rødt teater var umulig.» Etter at det første navneforslaget «Ruseløkka/St. Hanshaugen kommunistiske gitargruppe» (!) blir nedstemt, blir navnet Tramteatret vedtatt med følgende formålsparagraf: «Teatret skal stå på de svake og undertryktes side mot undertrykkerne og nå ut til hele Norges befolkning». Ingen liten ambisjon der altså, men når de legger ned ti år etter har Tramteatret laget 10 LP-plater, åtte helaftens teaterforestillinger, 20 radioprogrammer, fire tv-serier, de har turnert utrettelig for et hundretusenvis av publikummere og de har dessuten blitt rikskjendiser. Gruppa viser i løpet av disse åra en fascinerende evne til å treffe nyhetsbildet med en nesten profetisk presisjon. Premieren på oljestykket Deep Sea Thriller fant sted fem dager etter Bravo-utblåsningen på Ekofiskfeltet i Nordsjøen i 1977, og Det enkleste er pistol, som tok for seg amerikansk voldskultur, sammenfalt med attentatforsøket på Ronald Reagan. De sloss for samenes sak, for et fritt Palestina og hadde et langvarig samarbeid med norsk fagbevegelse. «Den politiske agoraen er det som gir livet mening», sier Terje Nordby i et intervju, og fortsetter: «det er det som står i sentrum av livet. Det personlige, individuelle, de mørke tankene som kommer om natten tilhører nettopp Det private.»  Men historien om Tramteatret er også en historie om overgangen fra 70-tall til 80-tall, og at gruppa avslutter sin ti år lange kraftprestasjon med å spille Pelle Parafin-låter på åpningen av den nye shoppingmetropolen Oslo City, peker mot den lange rekken med paradokser som også freser gjennom kroppen til denne historien.

«Det var lånekassa!»

I slutten av oktober i år, utkom Barrikadestormere og tv-kjendiser – boka om Tramteatret. Forfatter Leif Gjerstad har først og fremst bakgrunn som musikkjournalist og har tidligere skrevet bøker bl. a. om Ole Paus, Kalvøyafestivalen og konsertscenen Rockefeller. Ideen til boka kommer da han ser en tynnhåret gjeng stå utenfor et antikvariat i Stockholm. Helt tilfeldig ender han opp på lanseringa av boka om Nationalteatern, progrockheltene og teaterpionerene fra Skåne som skulle bli en av de store forbildene til Tramteatret. Boka om Nationalteatern ble for øvrig refusert fra samtlige svenske forlag og måtte finansieres via crowdfunding. Gjerstad har gjort et stort arbeid med å skrive seg gjennom ti års produksjonshistorie og ikke minst tilgjengeliggjøre deler av Tramteatrets enorme arkiv av anmeldelser, brev, avisutklipp, kontraktsdokumenter og et svært billedmateriale. Det er tydelig at Gjerstad har trivdes med oppgaven og boka speiler lange og mange samtaler med de ulike medlemmene. Formen er til tider vel anekdotisk, men det har likevel blitt et viktig stykke kulturhistorie, ikke minst fordi den gir innblikk i et langvarig eksperiment i å drive kunstneriske prosesser som et kollektiv. Det kommer tydelig frem at forfatteren har fått flere ulike varianter av de mange historiene om konflikter og dramatikk. Hukommelsen er like selektiv hos Tramteatret som hos de fleste andre og peker mot de etterhvert svære motsetningene innad i gruppa, hvor den ene delen ønsket mer satsing på popmusikk og musikk-karriere, mens den andre ønsket å eksperimentere med teateret som folkelig-politisk kunstform.

Et grep som fungerer overraskende informativt er at Gjerstad i bokas avsluttende del har lagt inn detaljrike biografier. Her (bare lett supplert med egen research) kommer det fram at av Tramteatrets 17 medlemmer kommer hele 15 fra arbeiderklassen. Dette var, i motsetning til de aller fleste av samtidas radikale kunstnergrupper, ikke borgerskapets radikaliserte barn, Tramteatrets foreldre var sagbruksarbeidere, malere, bilmekanikere og industriarbeidere, mange av dem fagforeningsfolk og kommunister. Så godt som alle trammerne var kommet inn på universitet som de aller første i sin familie. «Det var lånekassa!» sier Terje Nordby i en samtale i forkant av denne teksten. «Faren min hadde aldri hatt sjangs til høyere utdanning, det hadde vært helt umulig». Det er lett å glemme hvor kort det er siden velferdsordningene åpnet opp for mer likestilte muligheter til utdanning i Norge. Når man ser på det beste av Tramteatrets produksjon er det nettopp kombinasjonen av arbeiderklassebakgrunn og akademisk skolering, dette kunnskapstunge klovneblikket fra en gjeng hvis erfaring tilsier at undertrykkelsen er reell, men det er frigjøringen også. Når Tramteatret la ned i 1986 hadde suksessen dempet risikoviljen, de var utslitte av intern strid, urimelige arbeidstider og på tross av den enorme suksessen, evig dårlig økonomi. De hadde balansert i ti år på et barberblad mellom sosialisme og sirkus og 80-tallet tilbød ingen forpleining av såre revolusjonære føtter.

Hvor ble det av det folkelige politiske teateret?

Tramteatret ble aldri en del av den offisielle teaterhistorien i Norge, så det er et viktig arbeid Leif Gjerstad har gjort. Jeg kunne virkelig ønsket meg en dypere analyse av hvordan den politiske, folkelige kulturen har blitt kidnappet/forført/forsvunnet i det oljeseige Norge, men boka vil forhåpentligvis inspirere til ytterligere tenkning og undersøkelser. Mens jeg skriver dette tikker beskjeden inn om at den viktigste utdanningsinstitusjonen for det frie scenekunstfeltet, Akademi for scenekunst i Fredrikstad, er vedtatt nedlagt. Den rødgrønne regjeringen har fått kultur-rabies og en rekke fantastiske teaterhus, musikkutdanninger og estetiske fag ligger blødende i grøfta med kuttet strupe. Så er det noe vi trenger i åra som kommer er det nettopp gledens vingefavn som kan gjenforene oss i den politiske motstanden.

[Vers 1]

Glede, født av guders gnister, datter av Elysium

Ildberuset trår vi inn i gledens, lysets helligdom

Se, din trollmakt gjenforener

Alt som var adskilt fullt av savn

Alle mennesker blir brødre

Under gledens vingefavn!

[Vers 2]

Gleden er den sterke fjær i evighet og all natur

Driver alle hjul som er i hjertet av vårt verdensur

Den får solen frem på en himmel

Skaper blomst utav en knopp

Fins i fjerne stjernevrimmel

Der vår tanke må gi opp