Jan Martens i, Dansens Hus 2022. Foto: Luis Xertu

If it's not Baroque, don't fix it!

Jan Martens danseriske portrett av cembalisten Elisabeth Chojnacka gir et sammensatt bilde av en kvinnelig samtidsmusiker, men dansen blir sittende fast i gjentagelsen og bidrar lite som tolkningsverktøy for krevende musikk.

Hovedscenen på Dansens Hus er avkledd. Rigg, lyskastere og høyttalere er synlige, gulvet dekt av hvite dansematter; rommet er strukket så stort som det kan bli. Helt bakerst er det et bobbinett, en hvit men gjennomsiktig duk som det kan projiseres på. Koreograf og danser Jan Martens sitter på gulvet foran et klesstativ med et utvalg kostymer. Lyset er dunkelt, og jeg ser bare omrisset av kroppen hans. Jeg forestiller meg at han varmer opp, enda et tegn på noe avkledd, og et mulig bud om at Martens selv bare er et element på lik linje med de andre objektene i rommet.

Lese mer?
Jeg er abonnent Jeg er ikke abonnent
Logg inn Bli abonnent