Den mest ærlige teksten jeg har skrevet på lenge

Det regner ute. Ikke at man får med seg nevneverdig mye vær her fra loftsetasjen i Rosendal Teater; det er svært begrenset utsikt fra

tidligere innlegg

Ida Michaelsen og Thine Sletbakk Bugge:

https://shakespearetidsskrift.no/2022/09/nok-en-realistisk-kommentar

Tyra Tønnessen:

https://shakespearetidsskrift.no/2022/09/en-realistisk-kommentar

Espen Klouman Høiner:

https://shakespearetidsskrift.no/2022/08/den-mest-realistiske-teksten-je...

Ida Michaelsen og Thine Sletbakk Bugge:

https://shakespearetidsskrift.no/2022/09/dette-er-en-annen-realistisk-tekst

Espen Kloumann Høiner:

https://shakespearetidsskrift.no/2022/09/realisme-20

Relaterte saker:

Shakespearetidsskriftets Podcast, med Jonas Øren (moderator):

Kunstetorikaren ep. 3

vinduet på kontoret til kommunikasjon- og markedsavdelingen. Man kan jo spekulere… Uansett er jo ikke været så farlig, vi er imellom forestillinger, og slipper for øyeblikket å irritere oss over alt det som bremser folk i å kjøpe billetter. Derfor benytter jeg anledningen til å lese.

Nærmere bestemt leser jeg, eller snarere lar meg varme av, Norsk Shakespearetidsskrift, hvor en kjent scenekunstner og en brennende hagebusk innleder en velskrevet, viktig og referansetung dialog. En dialog jeg allerede denne regnfulle dagen antar vil bli brennende en tid fremover, og derfor fortsetter å betrakte med nysgjerrig blikk i ukene som følger.

Det går en tid. Glørne fra busken varmer fortsatt og Espen Klouman Høiners essay besvares – ikke overraskende – både med selvforsvar og konstruktive innspill og presiseringer fra begge sider av bålet. Det iscenesettes riktignok nyanser i begge leire. I sitt svar til Thine Sletbak Bugge og Ida Michaelsen presiserer Klouman Høiner at hans og buskens intensjon ikke var å holde marked- og kommunikasjonsmedarbeidere ved teatrene eneansvarlige for utviklingen han forsøker å problematisere – «en stadig mer kommersialisert behandling (som) kunstformen teater utsettes for», men peke på markedslogikken som en av flere årsaker til «den tiltakende fremmedgjørende følelsen man kan kjenne på i møte med denne ideologisk funderte, forbrukerorienterte utviklinga innenfor kunst- og kulturfeltet». Regissør Tyra Tønnessen trekker høye billettpriser inn i samtalen, som en begrensende ramme og førende faktor for denne kapitalistiske, nyliberale utviklinga vi kanskje eller kanskje ikke kan enes om å befinne oss i.

Samtidig sniker debatten seg inn i personalkjøkkenet på Rosendal, inn i kaffepauser og tanker, blant dager som flyr foran Macen. Når Hendelsen til slutt inntreffer, burde den ikke overraske noen: Etterfulgt av noen digitale lyder av falitt, et facebooksk sukk og en slags algoritmisk hikke, lyser det opp på kontoret. Det går et gys gjennom administrasjonsetasjen i det bredbåndet blir brutt. Macen brenner.

Jeg: Først en stikkelsbærbusk på Nesodden, nå en Mac på et bortgjemt kontor i Trøndelags vindfulle høst – hva skjer? Hva vil du meg?

Macen: Jeg har kjent meg sliten lenge, nå er det på tide å ta seg en velfortjent pause. Takk for meg!

Jeg: Hva mener du?

Macen: Jeg gidder ikke mer. Det er så mange nye algoritmer og kanaler og delefrekvensforventninger og oppdateringer og publiseringer og avviste annonser på grunn av nakenhet, det får være nok. Kan du ikke gjøre jobben på egen hånd – du er tross alt utdannet til og ansatt for dette?

Jeg: Å nå ut til folk? Jo da, jeg har studert retorikk i fem år, jeg. Og jeg skulle gjerne hatt mer tid til å faktisk være ute og snakke med mennesker. Det er der jeg tror de viktigste samtalene skjer, der hvor vi på kunstens vegne virkelig kan skape nysgjerrighet og begynnelser på fellesskap rundt den.

Macen: …Men?

Jeg: Vi gjør jo allerede dét, gjennom kunstnersamtaler, gratisarrangementer, samarbeid med lærere og tenåringer og minoritetsgrupper og mange andre. Vi eksperimenterer, som kunstnerne. Men til syvende og sist trenger vi bred synlighet for at folk skal oppdage, komme og oppleve kunsten. De aller fleste får med seg hva som skjer her på teatret gjennom såkalte sosiale medier, enten vi liker dem eller ikke. De sosiale mediene, altså. Det er sånn folk finner veien til å kjøpe billett. Det kommer nesten ingen i billettluka lenger.

Macen: Jeg forstår. Du trenger meg, men liker meg egentlig ikke. Litt som kunstnere og kommunikasjonsfolk der, eller? Da er det kanskje like greit at jeg takker for meg.

Jeg: Der er vi i gang igjen. Jeg er så lei av denne kunstige dikotomien mellom kunst og kommunikasjon, og menneskene som respektivt jobber med dem. Jeg tror egentlig vi vil det samme. Ingen kommunikasjonsansatte jobber i kunstfeltet uten lidenskap eller forståelse for kunst, hadde vi vært drevet av kapitalistiske hensikter ville vi gjort tilsvarende oppgaver i en av utallige andre bransjer som betaler kommunikasjonsfolk bedre.

Macen: Og nå sutrer du over lønna di, og – sjarmerende greier!

Jeg: På ingen måte, det er ikke synd på oss. Vi er fast ansatte og lever i en helt annen økonomisk trygghet enn de fleste kunstnere. Jeg prøver imidlertid å illustrere et poeng om at selve valget av virke er fundert i helt andre motivasjoner enn den økonomiske. At vi og kunstnerne ikke er Dem og Oss. At motivasjonen muligens er felles. Jeg antar dessuten at det er få kunstnere som ikke ønsker at verkene deres skal oppleves av andre – og dermed er interessert i litt communicare.

Macen: Du flotter deg med fremmedord, der. Google translate funker ikke mellom flammene.

Jeg: Unnskyld. Det ble for fristende. Kommunikasjonsbegrepets opprinnelse kan nemlig oversettes med «å gjøre ting felles». Som er en helt annen «ideologi» eller drivkraft enn den nyliberalistiske markedslogikken som Klouman Høiner foreslår at vi kommunikasjon- og markedsavdelinger drives av.

Macen: Men er ikke resultatet det samme, all den tid det å «gjøre ting felles» innebærer at kunsten må kommuniseres på Facebooks premisser for å nå frem til sitt potensielle publikum?

Jeg: Det er nettopp det. Kanalene vi har tilgjengelige for å kommunisere kunsten ut til folk drives av premisser som ingen av oss egentlig vil ha. Det er en rotårsak til mye av det vonde som river i håret til både hallusinerende kunstnere på Nesodden og utsiktsløse innholdsskapere i Trøndelag.

Macen: Prøver du å si at du egentlig er glad for å bli kvitt meg?

Jeg: Tja. Jeg skal ikke skyve under et bål at jeg ofte lar meg frustrere over å se hvor mye noen algoritmer – utviklet av folk som jeg mistenker ikke har kunst som verdi, kompetanse eller interesse, for den saks skyld – påvirker hva, hvordan og hvor ofte vi som kunstinstitusjon kan kommunisere.

Macen: Greit nok at jeg gikk opp i røyk. Men det er ikke spesielt sjarmerende å skylde alt på meg.

Jeg: Jeg har bare et behov for å si at jeg forstår Nesoddingens sorg og frykt. Vi deler den. Det er åpenbart at det går på kunstens bekostning om den blindt skal underlegges markedsmekanismer. Og da er vi jo inne på et annet aspekt av denne saken: Mange av oss subsidieres av stat, fylke og kommune, og vi rapporterer tall på alle mulige måter og nivåer i bytte. Det er klart at det føles som et visst press, og et paradoks når vi nettopp subsidieres for å gi den mer eksperimentelle kunsten et rom å være i. Og når den eksperimentelle kunsten nettopp er krevende å nå bredt ut med – selv når billettprisene er lave som hos oss.

Macen: *Gjesper* Jeg savner at noen kan være litt løsningsorientert i denne samtalen. Kan du ikke komme med noen forslag, da? Fly til Silicon Valley og sammen raljere et par hovedkontorer? Eller, dere har jo uansett ikke penger til det i ditt felt, heller ikke du.

Jeg: Jeg synes den gamle debatten (for den er gammel) mellom kunst og kommers blir malt i sort-hvitt, og det er den ikke. La meg være tydelig og si at vi kommunikasjonsfolk har et ansvar her. Vi må forstå at kunsten ikke kan underlegges markedsmekanismer, uten at det får konsekvenser. Vi må snakke mer med kunstnerne og anstrenge oss for å forstå intensjoner og visjoner. Våge å bruke tekst mer kreativt og la budskap være åpne. La verket få definere sin egen kommunikasjonsform. Venne publikum til at kunst ikke trenger å forstås som ferdige produkter, men over tid bidra til å skape en betalingsvilje for verker som oppleves som eksperimentelle. Vi må i større grad ha tillit til folks egne møter med kunst. Kunstnerne må på sin side stole på at vi vil dem og verket godt.

Macen: Det høres ut som dere alle kunne behøve litt kumbaya. Men Spotify er nede her.

Jeg: Fuck Spotify, la oss heller synge sammen. I regnet.

Pia Martine Faurby Rosenkilde, Marked- og kommunikasjonsansvarlig ved Rosendal Teater og retoriker

(Publisert 03.10.2022)