Nok en realistisk kommentar

Teateret eksisterer ikke uten et publikum. Tyra Tønnessen skriver i et innlegg under tittelen En realistisk kommentar 15. september om

spenninger mellom dem som skaper kunsten og dem som skal oppfylle kravet for at teatret skal fungere. Tønnessens tekst kommer som en reaksjon på vårt innlegg der vi ønsket å moderere omtalen av ledere i kommunikasjonsavdelinger som kunstfiendtlige.

Ifølge Tønnessen jobber en part med å jakte på det ukjente, mens den andre har som oppgave å selge skinnet før bjørnen er skutt. Vi tror dette spenningsforholdet kan dempes noe dersom man legger realitetene til grunn og ikke tegner et bilde som det i Tønnessens tekst. 

Endret arbeidshverdag
Innenfor fagfeltet vårt har utviklingen gått raskt de siste tiårene. I takt med endringene i mediebildet og demokratiseringen av offentligheten, er arbeidshverdagen i kommunikasjonsavdelingene en annen enn den tradisjonelle fremstillingen som Tønnessen gir. En kommunikasjonsavdeling har riktignok ansvaret for salgs- og markedsaktiviteter, men lanseringstekst og første uttrykksfoto er bare en marginal del av det totale bildet.  Ettersom redaksjonene har kuttet i kultursatsingen sin, har teatrene måttet satse og prioritere denne delen av formidlingsarbeidet. Kommunikasjonsavdelingen har bygget kompetanse på film, tekst og lyd. Vi arbeider på mange områder for å bygge omdømmet til scenekunstinstitusjonen og løfte forestillingene i teatret inn i publikums bevissthet både i redaksjonelle, men også egne kanaler. Hele prosessen følges av kommunikasjonsavdelingen, fra lansering fram til premiere og gjennom hele spilleperioden. 

Forventninger til oss alle
Alle som velger seg teatret som arbeidsplass, bør vite at det er visse forventninger som blir stilt. Fra myndigheter, fra publikum og fra teaterledelse. Forventninger som vi i fellesskap skal innfri. Målene er å legge til rette for produksjon, formidling og etterspørsel av ulike scenekunstuttrykk. Planleggingshorisonten er lang, budsjetter og prognoser legges i lang tid før premierene finner sted, teatersjefer ønsker at hele sesonger blir lagt frem samlet og vi trenger en lang forsalgsperiode. Teaterpublikummet planlegger gjerne. Visse plasseringer i teatrets repertoar medfører ulike forventninger, enten det gjelder den kunstneriske utviklingen, prosjektets omfang og budsjett, publikumstallet eller inntjeningspotensialet. De færreste får et 7x7 meter banner på teaterhuset. 

Da vi mante til saklighet i debatten var det nettopp i håp om å kjenne oss igjen i omtalen av oss. Nei, vi er ikke interesserte i det trygge. Ikke det høystemte, ikke det forutsigbare. Vi får stadig høre at «om markedsavdelingene fikk bestemme, ville teatrene bare spille de enkle og folkelige stykkene. Gjerne musikaler.»

Vi forstår at en kunstnerisk prosess skjer best uten forstyrrende element. Og forsøker etter beste evne å tilpasse vår jobb etter de ulike prosjektenes egenart. At det likevel kan være skremmende å bære det ansvaret en teateroppsetning innebærer ved landets største og mest synlige institusjoner er jo fullt ut forståelig. Men man kan også snu på det hele, og spørre seg om ikke forventninger og uttalt tro på prosjektets plass også kan være skjerpende og inspirerende i jakten på det ukjente.

Myten om pris
Vi er glade for at Tyra Tønnessen kommer med forslag til hvordan teatrene kan få publikum inn i salene. Hun fremmer prisreduksjon som et alternativ. Vi støtter oss til undersøkelser som gir tydelige indikasjoner på hva som er avgjørende for folks kulturbruk. Først og fremst handler det om interesse for programmet. Så følger tidspunktet, hvorvidt man har noen å gå med og til sist er prisen avgjørende.

Når interessen er der, så er betalingsviljen tilsvarende. Slik er det faktisk. Og vi opererer med svært dynamiske prisstrukturer som gjør det mulig for de aller fleste å oppsøke oss. I perioder til sterkt reduserte priser. 

Minske gapet
Det er verdt å minne om at inntektene føres direkte tilbake i drift. Altså; høyere inntjening betyr flere kunstneriske prosjekter, flere kunstneriske ansatte, flere frilansere. Tapte inntekter er altså et tap for kunsten – og kunstnerne. Gapet mellom oss i faste stillinger og de andre som står utenfor blir bare ytterligere forsterket med reduksjon i inntekter. Det bekymrer oss. Det burde bekymre flere. Til syvende og sist betyr det jo dårligere vilkår for utviklingen i scenekunstfeltet.

Ja, vinteren er på vei. Om det skulle bli kaldt for mange der ute, er det lite trøst i at skinnet fra en ikke-skutt bjørn varmer dårlig. Kanskje burde vi alle stille oss i varmen fra Høiners brennende stikkelsbærbusk og legge en felles slagplan for å gjenvinne publikums interesse og tillit?

Thine Sletbakk Bugge, marked- og kommunikasjonssjef

Ida Michaelsen, informasjonssjef

Det Norske Teatret