Om det man ikke kan tale...

Det har blitt Kjersti Horns varemerke som teaterregissør å unndra den umedierte teaterhendelsen publikums blikk, og i stedet vise den som film. Noen

ganger i store oversiktsbilder, slik man ville sett dem på teaterscenen, andre ganger som utsnitt og close-ups. Alt mens den virkelige handlingen foregår bak et lerret eller en vegg, mer eller mindre skimtbar fra salen. Slik har hun eksperimentert i skjæringspunktet mellom teater og video/film i en rekke ulike oppsetninger de siste ti årene.

I Einkvan er skuespillerne skilt fra salen med et semitransparent plastforheng. Man kan så vidt skimte bevegelser en meter inn på scenen, og ganske tydelig se konturene av kropper når de en sjelden gang befinner seg nærmere. Over forhenget er det plassert to parallelle filmlerreter. Fra et tilskuerperspektiv er det her forestillingen utspiller seg, gjennom stadig skiftende nærbilder av de seks karakterene i historien: Fyrste yngre mann (Preben Hodneland), Andre yngre mann (Vetle Bergan), Fyrste eldre kvinne (Marianne Krogh), Andre eldre kvinne (Hilde Olausson), Fyrste eldre mann (Per Schaanning) og Andre eldre mann (Jon Bleiklie Devik).

Dobbeltgjengere

Det gjennomgående dobbeltgjengermotivet understrekes av en viss fysisk likhet mellom de to karakterene som utgjør et par. Innledningsvis, i en scene hvor Vetle Bergan delvis nedsenket i vann og filmet fra to ulike perspektiv får følge av Preben Hodnelands røst, slås jeg et øyeblikk av hvor utrolig like de er, inntil jeg innser at det er Bergan som vises på begge lerretene. Illusjonen brytes først når Hodnelands egentlige ansikt dukker opp på lerretet til høyre. Grepet med å vise dobbeltgjengerne på hver sin skjerm mens de snakker gjør at monologene deres fremstår mer i dialog med hverandre, og mindre i dialog med de andre karakterparene, enn jeg opplever at de gjør i manus. Når vi kun har to nærbilder å navigere etter og ikke kan se hvordan karakterene fysisk er posisjonert i forhold til de andre blir det noen ganger uklart hvem av de andre den enkelte henvender seg til.

Sterke følelser

Et svært virkningsfullt regigrep er hvordan de store bildene av skuespillernes ansikter utløser en form for affektiv empati med karakterene. Slik forstår vi umiddelbart at den Fyrste yngre mannen bærer på en overveldende depresjon eller sorg, selv om den forblir uartikulert. Den nakent uttrykte sorgen i Hodnelands ansikt oppleves ekstremt berørende, og begrepet medlidenhet i teatret får en fornyet og helt konkret betydning.

Intertekstuelle referanser

Dobbeltgjengermotivet finnes også i Fosses romanverk Septologien, der hovedpersonen, den aldrende maleren Asle, har en god venn i byen som også er maler, og som også heter Asle. I tillegg er han alkoholiker, mens hovedpersonen selv har sluttet å drikke for noen år siden. Det er nærliggende å assosiere de to yngre mennene i Einkvan, som også er malere, med disse to. 

Einkvan ligner både form- og innholdsmessig på flere tidligere stykker. Ord og vendinger går igjen, som de gjerne gjør, i stykkene og mellom stykkene, hos karakterene og mellom karakterene, som en egen poetisk puls karakteristisk for Fosse. I Einkvan møter vi to yngre menn, eller to varianter av samme unge mann, to eldre kvinner, eller to varianter av samme gamle kvinne, og to eldre menn, eller om det nå dreier seg om to varianter av samme gamle mann. Ingen av de foreslåtte løsningene går helt opp, relasjonene forblir gåtefulle. De møtes et sted som kan være hvor som helst, men de ser hverandre ikke så godt, og det er uklart om den unge mannen helt får med seg hva moren og faren hans sier til ham. Han er som i en død, sier moren. Er de i et slags limbo? Moren og faren ønsker kontakt, de er rørende glade for endelig å se ham igjen. Den unge mannen er kaldt avvisende. Han sier ikke et ord til dem, henvender seg kun til den andre unge mannen. Den hjerteskjærende kommunikasjonsbristen minner meg om den i Hav (2014), selv om avvisningen da gikk andre veien. 

Nærbildene av snakkende hoder gir gode assosiasjoner til De Utvalgtes legendariske versjon av Skuggar, fra 2009. Her var karakterene representert av barn i alderen 6-10 år, filmet i close-up mens de fremførte replikkene, med et helt forbløffende resultat som virkelig fremhevet de poetiske kvalitetene i teksten. Den minimalistiske handlingen og den gjentagende, pulserende formen i flere av Fosses teatertekster kan imidlertid lett oppleves enerverende i mindre gode oppsetninger. Kanskje grunnen til at disse tekstene potensielt er så gode er at de er så åpne for å realiseres kunstnerisk i teatret?

Det usigelige

Da jeg leste Einkvan før premieren syntes jeg nemlig ikke teksten var så god. Særlig slutten, hvor de to unge mennene reflekterer over sammenhengen mellom virkeligheten, ensomheten og kunstnergjerningen fremsto unødvendig konkret og inn med teskje, langt over grensen til det banale. Er det dette Nobelkomiteen mente når de snakket om å gi stemme til det usigelige? Neppe. Det handler vel mer om Fosses evne til å uttrykke det usigelige ad omveier, gjennom gåtefulle relasjoner og hverdagslige gjentakelser, og ikke gjøre forsøk på å skrive det i klartekst. 

Om det man ikke kan tale, må man tie, skriver Wittgenstein. Men at det usigelige også kan uttrykkes på andre måter – gjennom lydhøre regivalg og finstemte skuespillere – er denne oppsetningen et godt bevis på.

(Publisert 27.04.2024)