Når fengselsmurene smelter

Operaen i Avignon er en av festivalens store innendørsscener og sannsynligvis den mest

prangende. Gjenoppbygget som en tradisjonell titteskapsscene i 1846, etter at den opprinnelige brant ned, og restaurert i årene 2017-2021, står bygningen i dag som en av Frankrikes flotteste opera- og teaterscener. Det virker derfor naturlig at de seks skuespillerne som går langs venstre side og forbi publikum, ankommer scenen i ballkjoler og smoking. Foran det røde sceneteppet forteller de kort hvem de er og oppsummerer sin historie bak murene i kvinnefengselet Ezeiza i Buenos Aires. Flere av dem er transpersoner, noen er lesbiske, noen heterofile, men alle deler en felles historie med kortere eller lengre opphold bak murene i Ezeiza, som danner bakgrunnen for forestillingen Los Dias Afuera, som vi kan oversette til Dagene utenfor. 

Sceneteppet glir til side og det første som kommer til syne er et toetasjes stillas i aluminium midt på scenen. På innsiden av stillaset på venstre side står et trommesett og på høyre side forparten av en rød bil med en grønn skjerm bak. Disse to elementene oppleves som strukturerende for likevekten på scenen. På den ene siden blir trommesettet brukt i nær sagt alle musikalske innslag, og dem er det mange av, og på den andre siden blir bilen et samlingspunkt for forskjellige typer handling, en dobbel løsning for formidling fordi alt som foregår på innsiden av bilen blir simultanfilmet og vist på video på skjerm på baksiden av stillaset. Den grønne skjermen gjør det mulig å henvise til forskjellige typer bakgrunn og handling. 

Sosial virkelighetsdramatikk

Forestillingen kan betegnes som dokumentarisk da alle aktørene forteller genuint opplevde historier fra sine egne liv. Men brorparten av scenene spilles ut gjennom dans og sang i musikalform. På denne måten får realiteten i det som fortelles et fiksjonelt nærvær, og dette nedtoner det alvorstunge, triste og voldelige. Til og med når Noelia, prostituert transperson, forteller om hvordan hun fikk slått ut tennene, er det en distanse i det som oppløser det sjokkerende innholdet. Ingen av aktørene i Lola Arias’ stykke er utdannete skuespillere, dansere eller musikere. Det er kanskje derfor vi kommer så tett innpå dem. Sannheten, nærheten og energien i forestillingen formidler innholdet på en annerledes måte. Forventningene om perfekt sang, dans eller koreografi slipper taket for å gi plass til en spontan opplevelse av menneskelige erfaringer og sosial virkelighetsdramatikk. Protagonistene i forestillingen virker fullstendig profesjonelle i det de gjør. De er ikke skuespillere eller dansere, men spiller, danser og synger ut sin egen situasjon på en unik og imponerende måte. Uansett om vi kaller det ny-musikal, doku-musikal eller realitetsfiksjon, forestillingen er god, regien sitter og aktørene er fantastiske. Hatten av for Lola Arias og hennes bande fra Eizeiza-fengselet!

Les også intervju med Lola Arias her