Lenge leve RIMI/IMIR/you don’t know what you got ’till its gone

Menneskemengden som møtte for å støtte opp om kunstnerdrevne RIMI/IMIR Scenekunst (RISK) i Stavanger vitnet om hvor stort nedslagsfeltet det svære, rektangulære usjarmerende bygget i byens østre bydel har. Profilerte kunstnere innenfor alle felt, undergrunnskunstnere, politikere, kulturarbeidere, byråkrater og kunstelskere. Mange var gjengangere, men overraskende mange satte sine føtter innenfor dørene for første gang. 

Begravelsesstemning

Nå vil OBOS, eierne, rive lokalet for å bygge leiligheter som gjennomsnittssiddisen sannsynligvis ikke vil ha råd til. De har gitt kunstnerparet Marit Sandsmark og Iver Findlay tre måneders oppsigelsestid. Tre måneder på å pakke ut 9 år med hardt, formidabelt, inspirerende, morsomt, bemerkelsesverdig arbeid. Tre måneder til å pakke ned utstyr som kan ta imot internasjonalt anerkjente og prisvinnende kunstnere. Findlay dro en sarkastisk parallell og sa at i Williamsburg, NY, ville den puertorikanske mafiaen gitt dem mer tid til å pakke ned et kunstnerkollektiv. Til tross for en dyster fremtid var det invitert til en vake hvor anerkjennelsen av denne vonde situasjonen ble sidestilt med takknemlighet og stolthet over RISK. 

Tradisjonen tro ble vi invitert til å ta plass i black box’en et godt kvarter forsinket. Vi ble sobert ønsket velkommen av den svartkledde lydkunstneren Stine Janvin, musikeren Morten Joh og deres sønn som delte ut program. Blomsteroppsatsene som stod i midtgangen og lydene av trist orgelmusikk og trommende regn skapte en rettmessig begravelsesstemning, men også forventninger til hva Sandsmark og Findlay på få uker hadde klart å stelle i stand. Den ellers tilbakeholdne Marit Sandsmark ga en sterk soloperformance og en enda sterkere tale. Siden OBOS sin beslutning om at leieavtalen ikke blir forlenget, har hun måttet finne en personlig overlevelsesstrategi som har vekslet mellom å velge sine kamper, tillate seg å kjenne på sinne og skuffelse over en by som ikke fortjener henne og Findlay, resignasjon, og å lage planer for flytting og relokasjon. Inni alt dette har det også vært rom for å kjenne på stolthet over de utallige timene med utrettelig arbeid som er lagt ned i prosjektet og takknemlighet over bygningen som i 9 år har vært deres hjem.  

Retnings- og ambisjonsløse Stavanger?

RISK har hele tiden ønsket å være et kuratorisk prosjekt med en bærekraftig eksistens. De har villet bidra til å skape innhold, samhold og samtaler og å gjøre Stavanger til et større sted. Deres ambisjoner har krevd å flytte grenser men til gjengjeld har de klart å bli sentrum for et kulturelt økosystem i Stavanger. Om RISK avvikles får det konsekvenser ikke bare for Sandsmark og Findlay, men også andre leietakere, samt lokale artister og kunstnere som vil miste et viktig visningssted. I tillegg, som professor og skribent  Jon Refsdal Moe minnet de fremmøtte om, har bygningen og duoen gjort at Stavanger nå står på det internasjonale scenekunstkartet, og på få år har blitt ett av de best kuraterte visningsstedene for scenekunst i Skandinavia. Lille, trauste, monokulturelle Stavanger. 

I går, 31. oktober, skulle Utvalg for by- og samfunnsutvikling ta plan for området opp til andregangshøring på grunnlag av et «veldig høyt antall merknader», som utvalgsleder Kristoffer Sivertsen (FRP) uttalte til RA Stavanger. Saken skal videre opp for Stavanger bystyre 18. november. Det ble tidlig i prosessen igangsatt et opprop for å bevare bydelen Badedammen/Svankevigå slik den nå fremstår: som et viktig kraftsentrum for produksjon av kunst- og kulturuttrykk, en lavterskel møteplass for ulike sosiale lag og aldersgrupper, og tilbyder av diverse fritids- og kulturtilbud. På et sted som var et skjellsord bare 9 år tilbake, har det skjedd den type forvandling som politikerne ønsker seg: entreprenørskap, engasjement, samarbeid og inkludering av lokalbefolkningen. 

Den anerkjente komponisten og organisten, Nils Henrik Asheim, som også er en av initiativtakerne til det som nå er kjent som TOU, hyllet jobben Sandsmark og Findlay har lagt ned. Som han sa, kan andre finne på å kalle kunstneres arbeid «å sysle med kunst», «føle seg inspirert» eller «leke seg». Kunstnere selv kaller det for å jobbe, og det er deres måte å gi tilbake til samfunnet på. Stavanger trenger kompetansen, ytringsfriheten og ytringsmangfoldet RISK åpner og jobber for. Ane Dahl, arkitekt i det prisvinnende arkitektfirmaet Helen & Hard, både jobber og bor i området og uttrykte sin takknemlighet for rommet, inspirasjonen, og hva RISK har gjort for å transformere både bygget og bydelen.  

Politikerne i Stavanger fortjener kanskje ikke innsatsen som har blitt lagt ned for å stable på beina, drifte, bygge og løfte dette prosjektet, og det som kan komme. Men vi som skal trives og vokse som mennesker i byen fortjener at politikerne lytter til sine innbyggere. 

Hele oppropet kan leses her: Stopp OBOS/NORDR sin plan for området Badedammen/Svankevigå

Publisert 01.11.2024