Snakker jeg med meg selv?

Pendelbevegelsen mellom det intellektuelle og det forbryterske, er en klassiker i kultur- og  i menneskehistorien. Grubleren Raskolnikov

blir til morder. Den lærde Faust utnytter naturen og mindreårige jenter. Mannen uten egenskaper klarer å se et fenomen fra alle perspektiver og anser kvinnemorderen Moosbrugger som sitt alter ego. Også virkeligheten er full av disse skikkelsene som pendler mellom filosofi og forbrytelse: litteraturviteren og nazisten Joseph Goebbels, skribenten og terroristen Ulrike Meinhof, selv Breivik har slike tendenser.

Noe av det første vi kan lese på scenen i Underkastelse(r) er følgende setning: «Det må jo være mulig å unngå å diskutere med seg selv.» En typisk intellektuell problemstilling, må man vel si. Halvannen time senere presenteres løsningen: Ja da, enfoldighet, å bli samtidig med seg selv, som Kierkegaard kalte det, er mulig. Det er bare å bli religiøs. Nærmere bestemt: muslim. Nærmere bestemt: islamist? Nei, hovedfiguren, litteraturviteren François, tar ikke dette siste steget, men det aspektet ligger der. Ikke minst fordi François sin vei til vekkelsen flankeres av en borgerkrig mellom den franske befolkningen og muslimer i Frankrike. Men la meg begynne med begynnelsen.

Konvertering som karriere-move

Houllebecqs roman handler om litteraturviteren François som har skrevet sin doktorgradsavhandling om 1800-talls forfatteren Joris-Karl Huismann. Nå underviser François på universitetet, og har et vanlig Houllebcq-karakter-liv, er altså interessert i porno, unge damer og alkohol, gjennomskuer alt, ikke minst sin egen kynisme, fortsetter allikevel på dette semi-resignerte sporet og overrasker stadig vekk med nyanserte betraktninger om litteratur og annet høykulturelt. Fremtidsromanen foregår i året 2022, og litteraturviteren vekkes opp av sin apatiske tilværelse, da han skjønner at politiske forandringer kan ha følger for hans arbeids- og sexliv. Etter presidentvalget danner et muslimsk parti regjering sammen med høyre og venstre. Den nye presidenten kommer fra det muslimske partiet. Dette har som følge at François sin jødiske elskerinne Myriam emigrerer til Israel, mens han blir sagt opp av universitetets nye muslimske ledelse. Ateisten François ender med selv å bli muslim. Et karriere-move? På denne måten kan han allikevel fortsette å undervise på universitetet. Men konverteringen kan også være uttrykk for en reell lengsel, noe som speiles i livet til forfatteren, François forsker på: Huisman som ble katolikk på slutten av livet, en avgjørelse François aldri før, men nå plutselig forstår. 

Retrogardistisk 2022

Tore Vagn Lid har med denne romanen funnet en perfekt story for sin måte å regissere på. Det bevisst overkomplekse formspråket Tore Vagn Lid er kjent for, får her det forbryterske, det seksuelle, det religiøse som stadig antitese. Og det fungerer ikke bare bra kunstnerisk, det er også et godt politisk poeng. 

Forestillingen starter med at to fargerike nerder på scenen presenterer kveldens forestillingen som et oppfølgingskurs i fransk litteratur fra 1800-tallet. De introduserer seg som franske førsteamanuensiser. Og henvender seg allikevel, i stil med et vanlig norsk foredrag, til oss publikummer her i Skien. Den teatertypiske selvmotsigelsen slutter å være en, når de i et tankeeksperiment gjør Skien om til et lite Paris, til Telemarks Paris, kaller domkirken Notre Dame, et annet lokalt sted for Moulin Rouge og Teater Ibsen for universitetet Sorbonne. Det finnes flere paradokser. Begge mennene heter François. Og de benytter seg av tekniske virkemidler med aura fra en sekstitalls science fiction som foregår i året 2022. Forelesningssituasjonen opphører snart, og vi går inn i en fiksjon, som har lite med Telemark å gjøre. Men både i rammehistorien og i selve historien råder det retrogardistiske fremtidsuniverset. Og hovedpersonen fortsetter å være to. Og å være foredragsholder, førsteamanuensis. 

Utopisk fortidsvisjon og dystopisk fremtidsvisjon

François er også universitetslektor i romanen, men ingen av de to andre grepene kan jeg huske fra Houllebecqs versjon. At Tore Vagn Lid har bestemt seg for denne fremgangsmåten er uttrykk for hans lesning. Det som skal undersøkes er det splittede, intellektuelle mennesket som er to fordi det konstant diskuterer med seg selv. Og med sekstitallsreferansene oversetter Tore Vagn Lid dette til hele samfunnet. Frankrikes politisk-kulturelle storhetstid med kritiske tenkere som Sartre og opplyste kunstnere som Godard tipper over i religiøs og politisk fanatisme. 

Handlingen utspiller seg altså, sett fra våre dager, tre år frem i tid. Houllebecq publiserte romanen i 2015, syv år før denne tiden. Allikevel er den hos forfatteren en realistisk fremtidsdystopi i den forstand at den teknologiske og motemessige situasjonen svarer til det man i 2015 kunne forvente seg av året 2022. Men hos Tore Vagn Lid er chattene, søkemaskinen som tas i bruk og klærne på et helt annet utviklingsspor. Dette er en forestilling om sekstititallets forestilling om fremtiden, mer enn en forestilling om vår tids forestilling om tiden som snart kommer. Og på denne måten klarer regissøren å koble sammen den utopiske fortidsvisjonen med en dystopisk fremtidsvisjon. Opplysningens dialektikk hersker, religiøs fundamentalisme og kritisk bevissthet er to sider av samme sak. 

Narsissistisk feedbacksløyfe

Grepet om å fordoble François har sceniske konsekvenser. Også hans elskerinne Myriam finnes i to utgaver. Men denne dobbelte dobbeltheten er ikke dobbelt nok for Tore Vagn Lid. Han har funnet en metode for å fordoble Françoisene enda en gang. De holder en del av sine forelesninger og monologer via video. For oss tilskuere betyr det at vi ser dem projisert på et trådforheng på scenen. Skuespillerne filmes blant publikum, der de f

remfører monologene sine, mens de ser på seg selv, ja nettopp fremføre monologene. Slik antyder regissøren hva som kan være forbindelsen mellom den intellektuelle diskusjonen med seg selv og det religiøse, for ikke å si det fundamentalistiske, forbryterske. Skuespillerne er sitt eget publikum. Er den intellektuelle på avveier en narsissist og hans diskusjon med seg selv bare første steg hen mot en adferd der alle andre må underkaste seg hans eget ofte forvrengte verdenssyn? En feedbacksløyfe som bokstavelig talt er selvforsterkende. Figuren reagerer på ingen andre enn sin egen representasjon.

Intellektuell selvutslettelse  

Det selvreferensielle gjelder også regissøren selv, noe som likedan har en fin kunstnerisk merverdi. Da Tore Vagn Lid unektelig er en intellektuell og kompleks person, blir det et riktig grep at skuespillerne i denne forestillingen – som også handler om det komplekse versus det tabloide – på et tidspunkt vil spille en sang av Tore Vagn Lid. Da de endelig finner en sang av Tore Vagn Lid, hører man først bare uforståelige lyder og senere pop-hiten Voyage Voyage. Dette vitner om selvironi, og er også teaterestetisk et vellykket grep, betegnende for hele forestillingen. Tore Vagn Lid went tabloid, i beste forstand! For det som i terrorismens verden er en plage, er i kunsten en gave. Sammenhengen mellom ordrik ideologi (tilsynelatende kompleksitet) og blodig forbrytelse (det utilslørt tabloide) er i den politiske virkeligheten et ekte problem. Å gi unge, intelligente menn andre perspektiver enn semi-filosofisk navlebeskuelse på (gutte-)rommet deres, kan være en løsning. At dette perspektivet kan være kunst, er også godt mulig. Men uansett har den intellektuelle kunsten godt av å ta seg av de tabloide, blodige tematikkene. Tankene blir da litt mindre flytende, og det blodige litt mindre vulgært. At kunsten kan foreta en fremragende analyse av den intellektuelle fundamentalisten er denne forestillingen et godt eksempel på. 

På slutten av forestillingen blir det splittede helt konkret ett. Det finnes nå bare en François. Den ene av de to skuespillerne som spilte François, spiller nå isteden en muslimsk leder på universitetet der hovedfiguren jobber, og han overtaler den Françoisen som fremdeles er François, til å konvertere til islam. Denne samtykker. François har blitt samtidig med seg selv. I religionens øyeblikk. Om det er bra eller dårlig avhenger av om man anser religion som bra eller dårlig. At det på den ene eller andre måten er en intellektuell selvutslettelse, kan det ikke være tvil om.