Juryens uttalelse

God dag! Mitt navn er Andreas Wiese og som talsperson for Heddajuryen er jeg glad for anledningen til å si noen ord før årets kandidater til Heddaprisene offentliggjøres.

For juryen er dette første ordinære sesong etter pandemien, siden den gjorde det umulig å dele ut Heddapriser i 2021. I fjor slo vi derfor sammen to år til en dobbelt-sesong. Det betød også at vi hadde vi fem nominerte i hver klasse. I år har vi bare tre nominasjoner i hver klasse. Nåløyet er blitt enda trangere. Det er synd, for juryen har sett mye teater av svært høy kvalitet. Rett bak de tre nominerte i nesten alle klasser finnes det flere som kunne fortjent en nominasjon.

La meg bruke anledningen til å takke mine kolleger i juryen. Vi har vært mange steder, sett mye godt – og mye rart. Det har både i konkret og overført betydning vært en lang reise. Samlet har juryens medlemmer sett over 200 forskjellige forestillinger i år. Som jurymedlemmer kommer vi fra forskjellige steder. Vi har, heldigvis, forskjellig smak. Det har gjort diskusjonene interessante – og av og til nokså lange. Og vi har lykkes i å komme fram til en liste vi kan stå bak sammen.

Nye tider skaper, heldigvis, nye utfordringer. I år har den tradisjonelle oppdelingen i mannlige og kvinnelige skuespillerkategorier skapt utfordringer. For hva gjør vi, i 2023, når vi får sterke prestasjoner fra skuespilleresom identifiserer seg som ikke-binære? 

I år har juryen valgt å slå sammen alle kandidater til en av skuespillerprisene. I denne kategorien har vi nominert sju skuespillere, uavhengig av kjønn. To av disse vil vinne Heddastatuer. Dette har vi gjort i diskusjon med Heddakomiteen og juryen er glad for at komiteen nå har tatt initiativ til en god prosess angående  priskategorier før neste sesong. .

Teatrene, og regissørene og koreografene, lar også aktører fylle roller med andre kjønn enn sitt eget. De slipper også i stadig større grad til aktører som ikke nødvendigvis heter Andersen eller Norman, også til bærende roller. Det styrker selvsagt scenekunsten. Hvis hele verden er en scene, som Shakespeare sa, bør også hele verden være representert på scenen. Alternativet til mangfold er som kjent enfold.

En annen pris denne juryen gjerne skulle hatt var en samspill-pris. I økende grad ser vi forestillinger der to eller flere skuespillere står mot hverandre i glitrende jevnspilt samspill. Dette er vanskelig å premiere innenfor dagens kategorier, til tross for at mange av sesongens fineste teaterøyeblikk har oppstått i nettopp slikt samspill.

Dette er andre gang juryen deler ut de nye prisene for beste musikkteater og beste danseforestilling. Danseutvalget har merket seg sterke forestillinger, men også bekymret seg for færre turneer for selvstendig dansere. Musikkteaterutvalget registrerer hvordan opera-sjangeren med å ta en selvfølgelig plass innenfor scenekunsten og Heddaprisene og ikke bare i musikken. Vi ser stadig nye og modige valg i fortellerstil og bruk av musikk innen musikalsjangeren.

Noe juryen har bekymret seg mer for er scenekunstens truede plass i det offentlige rom. Våre medier, på nett og papir anmelder stadig færre forestillinger. Det gjør at publikum blir dårligere orientert. Det er alvorlig. Det gir også Kulturdepartement og Kulturråd et svakere grunnlag til å vurdere offentlig politikk på scenekunstfeltet. Det er også alvorlig. 

Vi er også bekymret (som dere skjønner er vi gode på bekymring) for de stadig økende billettprisene på våre scener, særlig i hovedstaden. Det skyldes selvsagt kostnader og økte krav til egeninntekt. Forestillingene bør være tilgjengelig for alle. Det er ikke god kulturpolitikk om scenekunsten bare blir for de velstående. 

Det kan også påvirke repertoaret. Hvis billetter blir for dyre vil  publikum bli mindre risikovillige.

Men: Nok om bekymring. Det er svært mye som har gledet oss denne sesongen. Vi har sett strålende scenekunst i den største skala, vi har sett glitrende presisjonsarbeid i monologer. Vi har latt oss bergta av Norges beste dansere, vi har sett musikkteatret sprenge nye veier. 

I fjor framhevet jeg at Norge befant seg i en ny gullalder i skuespillerkunst. I år vil jeg gjerne løfte fram våre regissører, våre scenografer, og teatrenes økende vilje til å løfte forestillinger gjennom bruk av våre dyktige koreografer. Vi ser at kvinnelige regissører står særdeles sterkt i norsk scenekunst og venter spent på at mangfoldet vi nå har mer av på scenen skal finne sin naturlige plass også i disse kunstnerrollene.

For det viktigste våre scener og våre scenekunstnere kan gjøre er å utfordre våre vaner og slik gi oss nye verktøy til å forstå vår samtid, vårt samfunn og våre egne liv.  Vi ser at teaterkunsten stadig henter inspirasjon fra nye kilder. Selvsagt vet ingen hvor vi ender. Nettopp derfor er jeg sikker på at vi er på rett vei.

Å nå, det dere egentlig venter på – nominasjonene. Takk for meg.

(Publisert 05.06.2023. Oppdatert 06.06.23)