Du må mene det!

Bjørn Sundquist:

Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å si noe kortfattet om mitt vennskap og mitt profesjonelle liv med Stein.

Jeg elsket ham som venn, og i teatret har han har vært en mentor for meg. 

Hans blikk for dramatikk, for psykologi, for bilde, har vært dyptgående, lekent og humoristisk. Og helt alvorlig. 

Står jeg fast i en situasjon på scenen, tenker jeg alltid på hva han ville ha sagt. Hvordan ville han ha løst det? Hvilket forløsende spørsmål ville han ha stilt? 

Og det handlet alltid om ærlighet og tilstedeværelse.

Gjorde vi Shakespeare, var det ikke så viktig for ham at skuespillerne behandlet blankverset rytmisk. Hovedsaken var om han trodde på dem. 

Da vi gjorde Hamlet, kritiserte han meg for å være altfor nitid og flink i tekstbehandlingen av noen monologer. Ikke vær så tro mot verset, Bjørn. Du må mene det du sier. Snakk det.

Jeg trodde på den tiden at det, det kunne man bare ikke gjøre. Ikke bare snakke teksten til Shakespeare. 

Men jeg gjorde det, og kjente hvor dypt den gikk. Og det har blitt med meg videre: i stedet for å spille teksten må du mene den.

Han var en øyeåpner mot det frie rommet som scenen er og skal være. Han risikerte noe i alle forestillinger, og av og til gikk det skeis. Sånn ble det av og til. Sånn måtte det bli, når man beveger seg ut i det usikre og risikable. Vil man få til noe, er det et helt nødvendig sted å være.

Jeg savner ham stort, men jeg har ham med meg.

Men tilstedeværelsen hans i vårt vennskap er borte. Det er der sorgen er.

Anneke von der Lippe:

Stein hadde helt ulike tilnærminger til Shakespeare og f. eks. Tsjekhov. Der han var burlesk med Shakespeare, var han lyttende og annerledes tilstede i møte med Tsjekhov. Vet ikke hva det var, men det traff ham vel på et annet sted. Stein var enten buldrende eller helt nedpå. Han hadde et ambivalent forhold til kvinner, noe som kunne være utfordrende, siden han krevet at man (liksom) skulle gi alt. 

Under prøvene på Tre søstre, ba Stein oss legge oss på gulvet og lukke øynene. Så spilte han Glen Goulds to innspillinger av Goldbergvariasjonene av Johan Sebastian Bach, spilt in med 26 års mellomrom i 1955 og 1981. 

Han ville at vi skulle høre forskjellen. 

Den første, ungdommelig og mer overfladisk enn den siste, som går halvparten så langsom, men med erfaring og modenhet i spillet. Stein ville at vi skulle ha med oss den modenheten i tekstformidlingen i Tsjekhovs stykke. 

På en forestilling gikk brannalarmen, midt i tredje akt der det er brann i stykket. Alle ble evakuert, vi sto ute sammen med publikum i lange skreddersydde vinterfrakker, utrolige vakre kostymer og scenografi, som Kari Gravklev sto for. Da vi gikk inn igjen og alle hadde satt seg og forestillingen fortsatte, var første replikk «For en brann !!!». Publikum og vi lo. Det er sånt som skjer av og til, når både vi på scenen og publikum føler eierskap til forestillingen og hva vi er en del av. 

Etter siste forestilling gikk vi skuespillere ut i scenografien og tok avskjed med rommet og scenografien som på en måte hadde vært vårt hjem i den perioden. Jeg tar meg i å savne det hjemmet av og til. 

Nils Ole Oftebro:

Jeg har sittet hos Stein i dag. Kom dessverre for sent. Han hadde sluttet å puste noen timer før. Men jeg fikk litt tid sammen med den døde vennen. Tid til å tenke, huske og ta farvel. Huske privat moro, galskap og haloi. Og hans store betydning for norsk teater. Det var to store instruktører som sprang ut i min tid. Den ene kom fra balletten og den andre elsket opera. Edith Roger og Stein Winge. Stein var et menneske med hjerte i fortiden, han elsket klassisk musikk, Verdi, Ibsen og Shakespeare, men hans måte å vekke disse til live på var moderne, leken, erotisk og uærbødig: Han var turlederen som hugg seg ny vei gjennom kjent skog. Og kom ut på lysninger og frem til steder vi trodde vi hadde vært før, men han fikk oss til å se og oppleve med nye øyne. 

Kjære venn, jeg er så stolt over å ha jobbet med deg, lekeslåss og jublet med deg. Du var og vil bli stående som en kjempe og fornyer i norsk teater. Mange nye unge instruktører kan takke deg for veien du staket opp. Ingen kunne som du få tid til å forsvinne, få fortid og nåtid til å smelte sammen. Med deg forsto man at mennesket hadde vært menneske gjennom alle tider. Klær og møbler kan skifte, men kjærlighet, håp og lengsel har styrt hjertene våre gjennom alle tider. Håper vi sees igjen et sted østenfor sol og vestenfor måne.

Hilda Hellwig:

Stein Winge var framförallt skådespelarnas regissör. De mest erfarna av dem avgudade honom. De tyckte att han «såg» vad de gjorde och avslöjade fusk och lättja omedelbart. Av hans regijobb minns jag framförallt en inte helt lyckad  Hedda Gabler. Föreställningen var ändå så väl framställd att jag fortfarande minns den, då jag har glömt de flesta andra föreställningar jag har sett i Norge. Han jobbade för det mesta med rakt berättande, men aldrig banalt. Han jobbade enkelt, men aldrig förenklat. Det var på liv och död. Teater var på allvar. Jag minns på en repetition nära premiär då vi satt i salongen och en telefon ringde och ringde. Stein Winge reagerade inte. Han hörde det inte, så koncentrerad var han på spelet. Ja, du gissar rätt, det var hans telefon som ringde.

Eirik Stubø:

Det er veldig trist å høre at Stein Winge har gått bort.

Han var en av våre aller største og viktigste regissører, og det var svært inspirerende å få være i nærheten av Stein. 

Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham som lærer og veileder på regilinjen på Teaterhøgskolen. Stein lærte oss studenter å stole på oss selv og våre egne ideer, og å aldri gå på kne i misforstått respekt for hverken Shakespeare eller Ibsen.

Stein var en kraftfull, leken og uvanlig modig regissør. Han skapte scener og forestillinger mange av oss aldri kommer til å glemme.

Carl Morten Amundsen:

«Sjå korleis han dyttar folk rundt på scenen!» Eg sa det til ein skodespelar-ven ein gong på nittitalet. Og han som dytta var Stein Winge.

No er han gått bort. Eg og mange med meg sit tause att. Vi var ikkje spesielt nære, og vi  jobba saman berre to gonger. Ein gong på Torshov med Peleas og Melisande i 1996, det var då eg sa han dytta så mykje. Og så var det Bibelen då, i 2013. Første gongen sleit vi litt. Bibelen blei noko anna, iallfall for meg. Eg hugsar eg snakka med Stein om at norsk teater var delt i to. Anten er du ein Kjetil Bang-Hansen-mann eller så er du ein Stein Winge-mann, eller -kvinne. Han sa seg samd med meg i at det var noko i det, og sa  samstundes at eg var i Kjetil-leiren. Og det hadde han vel rett i, sjølv om eg ikkje ville vere i bås. Men eg trur det var nett denne delinga som gjorde at eg ikkje fekk samarbeidde med Stein før på Torshov i ‘96. I Bibelen-prosjektet fann vi måtar å vende usemje til noko positivt, noko utviklande. For Stein var ikkje redd for usemje. Kanskje oppsøkte han henne til og med, for konflikt er sjølve kjelda til alt teater. Eg måtte berre venje meg til den uvørne stilen hans. Han var leiken, og direkte. Og så dytte han. Det var noko fysisk og kroppsleg ved både arbeidet og framsyningane hans. Publikum og mange skodespelarar elska denne direkte fysiske veremåten. Eg likte å sjå framsyningane, men sleit meir med arbeidsmåten. Bibelen-prosjektet gjorde det for meg. Erik Ulfsby hadde gjeve Stein ei umogleg oppgåve: Å  dramatisere Bibelen. Speletida var bestemt og at Bjørn Sundquist skulle vere Gud, men det var i grunnen alt. Ei arbeidsgruppe blei satt ned med Stein og Tine Schwab som scenograf og med meg som dramaturg. Vi drar ei veke til Azorene, sa Stein. Han hadde hus der. Som sagt så gjort. Men før det, måtte vi alle tre lese Bibelen. Så starta ein underleg konkurranse: vi kapplas Bibelen frå perm til perm. Eg var framleis teatersjef i Molde på den tida og sleit litt med prioriteringane, så Stein leia soleklart. Eg trur Tine låg føre meg også. Så bestemde eg meg, og så drog eg innpå og gjekk forbi. Eg kunne klappe saman Bøkenes bok og gledestrålande ringe Stein på Nesodden og fortelje at eg var i mål. Det var altså ingen intellektuelle fiksfakseriar med denne bibellesinga. Det var sport. Prosjektet vi hadde gitt oss ut på, var umogleg,  men den fryktlause Stein brydde seg ikkje om det, og etter kvart brydde ikkje vi oss heller. På Azorene laga vi eit scenario. Prinsippet var enkelt. Kva for historier likte du? Og så snakka vi oss fram til kva for historier som skule vere med. Dei fekk dramatikarane gjere som dei ville med. Og slik blei usemje og ulikheit til det berande prinsippet, og best trur eg resultatet blei i første del, i det Gamle Testamentet. For meg blei denne opplevinga til noko avgjerande. Det at noko er umogleg, det blir eit slagord for teateret. 

Stein var ein modig kjempe. Ja, han dytta meg. Han dytta oss alle uti det, og det er eg utruleg  takksam for. Nå når han ikkje er her meir, må vi alle hugse å dytte kvarandre, slik at vi blir modigare og modigare.

Knut Ove Arntzen:

Stein Winge har vært en viktig regissør i og for norsk teater. Jeg kjente ham ikke noe særlig personlig, men var selv på prøvesituasjoner og noen ganger på samme utested på steder hvor han jobbet. Jeg vil gjerne sammenfatte noen hovedpunkter for hans kunstneriske betydning. Han var i Trondheim tidlig på 1970-tallet som en av de unge Erik Pierstorff hadde samlet og gitt muligheten til å gjøre «som de ville» på Trøndelag Teater. Winge bidro til et at et nyekspresjonistisk regiteater som skjøt fart i Norge utover på 1980-tallet, med sin vending bort fra det veldig tekst-fokuserte anglosaksiske teatret og med sterk direkte eller indirekte inspirasjon fra tysk regiteater. Nyekspresjonisme og det spektakulære preget hans lange rekke med oppsettinger mellom Trondheim, Oslo, Bergen, og Oslo igjen, med avstikkere til Hålogaland Teater i Tromsø. Hans Faust i Bergen var skjellsettende direkte i tett kontakt med publikum i 1976, og Hamlet på Det Norske Teatret i 1987 var viktig som brudd med den romantiske tradisjonen og de tidsriktige kostymene. Gjennom Ibsen-festivalen under hans tid som teatersjef på Nationaltheatret på 1990-tallet bidro han ytterligere til at tysk regiteater fikk gjennombrudd, ikke minst gjennom at sentrale tyske regissører blir vist i Norge. Senere arbeider Stein Winge som både teater- og operaregissør og bidro til ironi og provokasjon, litt i kontrast til den litt mer post-ironiske generasjonen regissører som overtar på 2000-tallet. Det var allikvel en generasjon som nok Stein Winge på sin måte hadde påvirket. 

Anne Holtan:

Hvis jeg skal beskrive Stein Winge slik jeg kjente ham, med få ord må det bli fryktløs, visjonær og kompromissløs i kunsten. Rampete, varm og hjertegod i det mellommenneskelige.

Første gang jeg jobbet med Stein var i 2011 da De Utvalgte skulle på turné med forestillingen Kunsten å bli tam. Kona hans, Kari Onstad, hadde en bærende rolle i forestillingen, men kunne ikke være med videre på turné ut i Europa. Det var krise også fordi teksten i stor grad var basert på Karis improvisasjoner over personlig materiale. Da var det ingen andre vi kunne spørre om å ta over hennes rolle enn Stein som kjente henne aller best som menneske og kunstner. Det var da et helt liv siden han selv hadde stått på scenen, og fryktløs som han var, og kanskje aller mest av kjærlighet til Kari, tok han utfordringen uten å nøle. Senere da vi jobbet sammen med å dramatisere Bibelen for Det Norske Teatret ble jeg kjent med den kompromissløse, visjonære og lekne regissøren. Han jobbet notorisk døgnet rundt i 2 år med å transformere et enormt konglomerat av tekster og historier til levende scenisk tekst i stort format.

Av og til sovnet han under prøve av ren utmattelse. Da var det som om visjonene fikk fornyet kraft fra et mystisk sted og han våknet opp og fortsatte å dirigere det store ensemblet inn i nye universer. Stein ville provosere og stille spørsmål ved etablerte forestillinger og sannheter, og jeg tror at han identifiserte seg med den revolusjonære Jesus som opponerte mot urettferdighet og hykleri. 

Det var aldri en kjedelig dag på jobb med Stein. Han hadde en ramsalt humor og var frekk som få. Han likte å fortelle anekdoter og var selv opphav til mange. En søndag under arbeidet med Bibelen hadde han besøk av Bjørn Sunquist og Jan Grønli som spilte Gud og Satan. Da ringte Jehovas Vitne på døren og han inviterte dem likegodt inn til å drikke kaffe med selveste Gud og Satan som satt ute på terrassen. Han lo rått da han beskrev hvordan de sprang av gårde som skremte høns. 

Jeg besøkte ham etter at Kari døde for 4 år siden. Da var han en syk mann og dypt preget av sorgen. Vi satt ute på terrassen og hørte på fuglene og han mintes et langt liv med kunsten og Kari. Det var vemodig og se den ruvende skikkelsen sammensunket i sorg og hvis det finnes et liv etter dette håper jeg de to kan møtes igjen og fortsette samtalen om kunsten og livet og le høyt av det hele.

Ola Bø:

Me som fekk med oss MERLIN, det aude landet på Det Norske Teatrets hovudscene hausten 1989, har eit teaterminne for livet. Det var Stein Winge på sitt mest grenselause, ein dristig regi-versjon på rundt 6 timar av ei teaterforteljing som mellom mangt anna handla om Kong Artur og dei legendariske riddarane av det runde bord, og som visstnok var minst dobbel så lang. Ketil Hvoslef hadde laga musikken, Edvard Hoem omsetjinga og Tine Schwab eit ugløymeleg scenerom. Og i sentrum for eit flettverk av historier, luringen/narren/trollmannen Merlin, spelt av Bjørn Sundquist. 

Stein Winge var ein teaterfornyar, og det kom særleg fram i arbeidet med klassikarane. På ein sjarmerande og særeigen måte mynta han ut sin eigen uvørne stil til eit energisk og besettande teateruttrykk, som ofte braut med inngrodde konvensjonar. I si utforsking av scenerommet i 5. etg på DNT, presenterte han i 1987 ein Hamlet med Bjørn Sundquist i titterolla, som det enno går gjetord om, og som typisk nok fekk blanda kritikkar i Oslo-pressa, men ovasjonar i utanlandet. Gjestespel i Sverige, Tyskland og Finland, publikumssuksess og forlenging av speleperioden på heimebane. 

Hans første oppsetjing på DNT var Barabbas, i 1981, av den flamske tidleg-absurdisten Michel de Ghelderode, ein forfattar Winge vender attende til fem år seinare med «Pantagleize, ein bedrøveleg farse i 3 akter, ni tablå og ein epilog». Å sørgja over stykke ein aldri fekk sett er ein sport for sjølvplagarar, men dette er eitt av dei.  For her slår samarbeidet med Bjørn Sundquist ut i full blom, han får da òg Kritikarprisen 1986/87 for tittelrolla.

I 2017, godt 20 år etter suksessen med Pantagleize, hadde Stein tenkt å runda av sitt arbeid på DNT med eit tredje stykke av  Ghelderode, dommedagsfarsen La Grand Macabre, eigentleg ein opera i fire tablå, men prøvetida blei forfølgd av sjukdom, uhell og gipsa armar, så Makaberen blei til slutt skrinlagt. For ein som har hatt gleda av å følgja ein del av produksjonane hans frå innsida av teatret, blir dette uhellet likevel ståande som ein signatur: Uredd, utprøvande, insisterande, men inspirerande og samlande, og alltid med ein kalkulert risiko for å gå på trynet.

Tine Schwab:

At Stein er borte er vanskelig for meg å fatte.
   Jeg vil for alltid bevare hans telefonnummer på min telefon, det siste båndet mellom oss.
   Så mange tusen telefonsamtaler vi har hatt oss imellom, så mye moro, så mange tårer og så mange forestillinger.
   Stein var meget visuell og visste godt at scenografi kunne avføde nye og uante muligheter for hans egne ideer.
   Vi spilt ofte ping-pong med ideer, frem og tilbake, Stein og jeg. Dersom en scenografi-idé jeg viste ham ikke falt i smak, puffet han den overende med et glis.
   Ja, Stein puffet, men han lot seg ikke selv så lett puffe. Han var enebarn, rar og sær, men også et lekende menneske som lekte oss andre glade og varme, trygge og skapende.
   Han visste hvor han ville med en forestilling, men han ville at vi skulle finne veien dit sammen og at slutten i det lengste skulle være et uløst mysterie også for ham selv.
   Hallo, Stein? Det er Tine

Pål Sverre Valheim Hagen:

Det å samarbeide med Stein Winge ga en følelse av å befinne seg i sentrum av norsk teater. Han var på en måte et naturlig episenter også i personligheten.

Han hadde en integritet som ikke lot seg svekke i møte med noen som helst. Ikke historiens største dramatikere heller. Jeg tenker at en av Steins Winges favorittmetoder liksom var å legge alle skuespillerne i en beholder, riste godt og så helle dem ut på scenen igjen. For så å se hva som skjedde. Og det som skjedde var ofte noe nytt.

Han hadde en helt spesiell evne til å la skuespillere få oppdage sider ved seg selv de kanskje ikke visste de hadde. Han fikk folk ut av komfortsonen og inn i det grenseløse, åpne landskapet teatret aller helst skal være. Og den barnlige gleden som strålte ut av de trette øynene når dette nye oppsto, skal jeg aldri glemme. Den gleden og kraften har nå reist videre, men jeg har en sterk følelse av at Stein Winge kommer til å sette sitt preg på omgivelsene hvor enn han har tenkt seg nå.

Takk Stein.

(Publisert 28.02.2024, oppdatert 29.02. og 01.03.24))