Edward Bond (1934-2024)

Edward Bond var en av de mest innflytelsesrike stemmene i britisk teater gjennom de siste femti årene. På mange måter var han en grå eminense allerede fra ganske ung alder. Eller kanskje heller: et utrettelig korrektiv. Han skrev over femti skuespill, og av dem er det nok kanskje et ti-talls som vil gjøre krav på en plass et britisk drama-kanon – om enn på litt skiftende premisser. Samtidig utga han minst tjue samlinger av artikler og brev, der han polemiserte om både samfunnsutviklingen og om scenekunstens oppdrag og – ikke minst – om dramatikk. 

Som så mange av sin generasjon gikk hans vei inn i teatret gjennom The Royal Court Theatre i London, som fra midten av femtitallet, under ledelse av den legendariske George Devine hadde samtidsdramatikken som sitt eksklusive program. Devine var regissør, men i sin sjel kanskje aller mest dramaturg, selv om begrepet, ja ikke en gang fenomenet, fantes i britisk scenekunst på den tiden. Devine var ikke alene om å mene at den politiske og kulturelle omveltningen som fant sted i Storbritannia etter verdenskrigen, der klassesamfunnet endelig kom i reelt spill, ikke hadde fått sitt motstykke i teatret – og at det derfor handlet om å få frem en helt ny dramatikk. Men det var Royal Court som ble denne dramatikkens viktigste forløsende kraft. 

Klasse, makt og politikk

Edward Bond sto på alle måter midt oppi dette hamskiftet i britisk etterkrigstid. Hans foreldre kom fra landbruksproletariatet, og han selv sluttet på skolen som 15-åring for å begynne å jobbe. Men selv om den sosiale mobiliteten var økende, vil Bonds oppvekst og tidlige voksenliv ha vært avgjørende for hans rotfeste på ytterste venstre fløy i politikken. Og som sådan hadde han fellestrekk med mange i miljøet ved Royal Court. Men til forskjell fra flertallet av sine samtidige bevarte han sitt kompromissløse blikk på klasse, makt og politikk, og på britisk kultur og selvforståelse, samtidig som han i sine stykker aktivt benyttet eller var i uttalt konfronterende dialog med den britiske kulturarven og britisk historie.

Etter å ha sendt inn noen dramatiske fragmenter, ble Bond innlemmet i Devines «skole», der han sammen med en rekke andre talenter fikk en solid innføring i scenekunst og fikk tekster prøvet ut, i samarbeid med et knippe oppegående regissører. Symptomatisk for Devines tilnærming var at Bonds debut ble en visning – en engangsoppførelse uten scenografi og øvrig utstyr, dvs. med fullt fokus på teksten. Like symptomatisk var det så at det også ble invitert innflytelsesrike kritikere til visningen, og dermed var Bonds navn etablert.

Gjennombruddet og sensuren

Men det store gjennombruddet kom et par år senere, med Saved (Reddet, 1965). Den sentrale scenen her er verdensberømt – der et spedbarn i barnevogn steines av en gruppe rasende ungdom på Londons østkant. Stykket levnet ingen tvil om Bond som fullbefaren dramatiker, men da han nektet å etterkomme sensurens krav om å moderere det sjokkerende bildet han tegnet av et sosialt sjikt i oppløsning, ble oppførelsen forbudt, og teatret påført en betinget dom. Siste ord var imidlertid ikke sagt i saken. To år senere ble Bonds neste stykke produsert. Det het Early Morning (1967) og var en surrealistisk, men ytterst krass fantasifabel om dronning Victoria og Florence Nightingale som lesbisk par. Ikke overraskende ble det umiddelbart totalforbudt – sensurinstansen var tross alt the Lord Chamberlain, dvs. hoffsjefen (!). Men enden på visa var at hoffsjefens oppdrag, som opprinnelig ble tildelt i 1736, opphørte – sensuren britisk teater hadde vært underlagt i over to hundre år ble endelig avviklet. Og for både Edward Bond og Royal Court er dette blitt stående som et monument.

Jeg tror det godt går an å si at disse to tidlige skuespillene utgjør ytterpunkter i Bonds dramatikk – en kompromissløs og utfordrende realisme på den ene siden og en nærmest grenseløs frihet i formgrepet på den andre, kort sagt: en stor bevisshet om teatret som et samspill med publikum, og som et åsted for meningsdannelse.

Shakespeare

Til tross for sin produktivitet har Bonds karriere vært det som må kalles omskiftelig. Etter gode, men også konfliktfylte år på Royal Court, innledet han et lengre samarbeid med The Royal Shakespeare Company, og det er gjennom dette første ti-året at han produserer de fleste av stykkene det er grunn til å tro vil bli stående etter ham. For egen del vil jeg nevne både Lear (1971), The Sea (Havet, 1972) og Bingo (1973), og kanskje særlig det siste, som handler om Shakespeare som aldrende eiendomsbesitter i Stratford i møte med sin egen diktnings humanistiske idealer. 

Men etter hvert kom Bond på kant med store deler av det etablerte teatermiljøet – til tross for den ubestridelige respekten han nøt. Etter hvert ble f. eks. hans misnøye med oppførelsene han fikk så stor at han insisterte på å regissere selv, noen ganger som rene ultimatum – uten at konfliktnivået ble lavere av den grunn. Det skal også sies at hver nye premiere nesten konsekvent ble møtt med blandet kritikk, eller sagt på en annen måte: Bond har ikke latt seg plassere.

Utenfor sentrum

I stedet for det institusjonelle britiske teatret, skaffet Bond seg to alternative arenaer for sitt arbeid.

Den mest bemerkelsesverdige er utlandet. Både i tysk og fransk teater blir Bonds dramatikk hyppig spilt, slik jeg forstår det, og også hyppig lest. Det er som både hans dramatikk og hans politikk rent temperamentsmessig hører bedre hjemme på kontinentet – i Brechts verden, ville kanskje noen si. 

Og så har han vært tungt virksom i det som hos oss heter frigrupper, men som i Storbritannia er en mer etablert, egen bransje innen landets scenekunst. Det betyr ikke at det han f. eks. gjennom de siste tjue årene har skrevet for Birmingham-baserte Big Brum Theater in Education Company kan kalles leilighetsdiktning, og heller ikke plakatteater. En egnet merkelapp er heller bruksteater, men med en ubestridelig dikters signatur.

Noen av disse tekstene er blitt spilt av etablert kompanier som The National Theatre og andre. Men i sin levetid kom Bond aldri tilbake til sentrum i britisk teater, og i et intervju i The Evening Standard i 2012 forklarte han sin posisjon:

“I didn’t let anyone in the UK do ‘Saved’ for, I think, 25 years, because the English theatre is incapable of doing it … British theatre is incompetent to deal with the times we are living in … Most of what I write about human beings, or about God, may be total rubbish, but at least I am seeking some sort of meaning, not just effect.”

Her i Norge har vi speilet Bonds utvikling i plassen vi har gitt hans dramatikk.

I likhet med enhver annen teaternasjon med respekt for seg selv, var vi raske med flere oppførelser av Reddet, men også det tidlige stykket Smal veg mot det djupe nord (1968), en satire om det britiske imperiets eksesser. I alt er seks av Bonds stykker spilt her i landet, med en nyoppsetning av Reddet på Thorshov-teatret fra 1989 som den foreløpig seneste. Det kronologisk sett siste var Sommer, som vi gjorde som en visning (ja, nettopp!) ved DNS i 1986 – der min ambisjon var å teste om vi våget en fullverdig oppsetning. Det gjorde vi ikke. Bond selv kalte det «et europeisk stykke» – et realistisk salongdrama i sommervarmen på Balkan, med et oppgjør mellom mennesker som hadde befunnet seg på motsatte sider både under verdenskrigen og balkankonflikten. Jeg mener å huske at grunnen til vårt oppgitte forsett var motsetningen mellom uforsonlige idéer og fullverdig persontegning – nettopp den innvendingen som Bond oftest er blitt møtt med.

Men Reddet – dét tror jeg vil tåle å spilles igjen. Ja, det kjennes nesten som det kan være mer aktuelt enn noensinne, også i vårt samfunn.