En slags kronikk... som de kaller det?

Det nakne teateret

Arbeidet med denne oppsetningen føler tidens tannverk.

Det blir et nakent teater, det blir en form, det blir en følelse.

Du skal se mest mulig av elementene som tilhører teateret. 

Manuset er en aktør på scenen på lik linje med skådisen, danserne fører lyset og scene-elementene er blottet-avkledd-nakne.

Den dekadente tiden er over.

Det er kort prøveperiode.

Vi er ikke på et teater.

Teaterhuset er dødt for folket.

Jeg tenker på tiden.

Jeg tenker på døden og jeg tenker på krigen(e).

I alvorlige tider kan vi lage komedier for å overleve… jeg tenker dette med respekt.

Men, jeg ønsker å gjøre et annet forsøk her, sammen, med mine kollegaer i Theater F-produksjonen Ghosting.

Jeg ønsker at vi skal teste det der alvoret.

Våge å være nakne i våre elementer.

Og jeg føler noe med å tørre å spille teater i våre dager som ikke er brutalt finslipt.

Som ikke er ødelagt av et maskineri som sier: dette er korrekt! 
For det korrekte finnes ikke lenger. 

Det absurde finnes heller ikke lenger, det absurde/utenkelige ble en realitet.

Ghosting - en dødsmesse

Vinteren 2023 satt jeg og skrev i Athen.

Jeg hatet det. Hjemme i Norge lå en venn av meg og døde.

Han hadde blitt smittet av HIV m.m.…  uten at han ante det.

Ja, det finnes fortsatt.

Vi tekstet, jeg skjønte det egentlig ikke, for jeg er såpass vestlig bortskjemt at jeg tror at alt løser seg så fort man kommer på et sykehus. Kall det naivt, kall det barnslig, kall det vesten.

Ja, jeg tror Vesten er det rette ordet. (Hjernevasket som vi er i godhetstyranniet.)

SMS-korrespondansen døde… Min venn døde.

Jeg ble destruktiv, raste og døde litt inni meg.

Jeg bestemte meg for å dedikere et verk til min venn, for vi hadde jobbet tett tidligere, og han var en av de få som jeg faktisk kunne slappe av sammen med, han var en sånn som ikke dømte, han var en sånn som så glede. 

En performativ greie?

Han var syk, og jeg skjønte det ikke, verden er syk og jeg så det ikke.

Jeg ser det nå. Jeg føler at den syke verden manifesterer seg i den syke kroppen.

Det er en dødsmesse.

Uansett! Ghosting – en dødsmesse – ble skrevet under hans sykdomsperiode og i hans post-død, som en slags sørgesang. Han elsket å lage musikk… så jeg prøvde å skrive musikk… men, denne musikken er stappa med tekst. En melodi, et manus, et partitur.

En performativ greie.

Ghost

Lange kjærlighetsdikt til fremmede mennesker ble et destruktivt narkotikum.

Og tro meg, Alle ghoster i sånne situasjoner, på lik linje med døden… Ghosta død.

Ghosting-manusets siste replikk er Ordløs. Ordet ghoster. 

For det finnes ikke et ord lenger som er dekkende for vår tid… bortsett fra ja, kanskje: Ord-løs.

Uansett nok fakta faan om tidens tannverk

Jeg tror dette blir særdeles spennende!

Jeg gleder meg til å mixe opera, performance, elektronika, dansere og skuespillere inn i en orgie av ord og toner som skal forsøke å fortelle dere denne fortellingen på en ganske så naken og kraftig måte, vil jeg håpe!

Kanskje Georg dragedreperen vil hjelpe oss? Inn i denne nye religionen… 

Som er det nye livet?

Vi får se, vi får se…  hva denne greske tragedien bidrar med.

Velkommen skal dere være!

Håper vi ses.

PS: det er lov å le;)

Det er lov å drikke alt for mye øl, fordi vi kan. 

Det er lov å føle seg heldig, fordi vi er det.

Det er lov å finne din fremtidige drømmedamemann, fordi du kan.

Det er lov å lage spontane skapninger, fordi staten elsker det.

Det er lov å bli forbanna, fordi du kan.

Det er lov at Norge slutter med det jævla våpensalget fordi det er en blodig skam!

*

Teater F.: Ghosting – en dødsmesse – spiller 11. og 13.april 2024 på Trekanten, Oslo