Destruksjon og utopi i umulighetens kunst

Kan kunst bidra til samfunnsendring? Er vi i den rike delen av verden ansvarlige for at verdens fattige blir utbyttet i den kapitalistiske verdensorden? Gjennom en iscenesettelse av sitt eget liv som kunst utforsker Julian Blaue i samarbeid med Edy Poppy spørsmål om hvilke grenser kunsten har, dens potensiale og det utopiske. Det hele startet med en faretruende opplevelse. 

Strukturell vold

Julaften 2015 ble Julian Blaue, Edy Poppy og deres sønn Béla Lucian overfalt og ranet i Rio de Janeiro. Det var en dramatisk hendelse, men ikke unik for turister i Rio. Det åpnet imidlertid opp for en kunstnerisk nyorientering. Hvem var egentlig de skyldige? spør Blaue i sitt artistisk-vitenskapelige doktorgradsprosjekt «Det personlige møtet med verdenspolitikken» ved Universitetet i Agder. Han argumenter for en revurdering av verdens tilstand og utfordrer de filosofiske og juridiske tradisjonenes vektlegging av det personlige ansvaret. Tar vi innover oss realiteten av å leve i en global kapitalisme hvor noen blir utbyttet må vi også stille de som opprettholder strukturene til ansvar. Blaue beskriver at han ønsker å ta konseptet om strukturell vold på alvor. Dette er et konsept som Johann Galtung introduserte i 1969 i den banebrytende artikkelen «Violence, Peace, and Peace Research». Galtung undersøkte om fravær av fysisk undertrykkelse eller væpnet konflikt kan forstås som en fredstilstand. Det er ikke den åpne volden som tematiseres, men den institusjonaliserte: Rasismen, sexismen, elitismen og klassestrukturene. Hvor leder det hen, og hva skapes ut av det?

Dette er ikke teater

Julian Blaue og Edy Poppy entrer scenen på Sørlandets Kunstmuseum 9. mai. Det er «Anmeldelseperformance», en event i Blaues forskning hvor han, og samarbeidspartner Poppy undersøker hvorvidt de selv har ansvar i å bli ranet.  En åpenbar referanse for performancen er den svenske filmen The Square (Ruben Östlund, 2017). I filmen blir en firkant stilt ut utenfor X-Royal, et fiktivt samtidsmuseum innrettet i Stockholms slott. Firkanten skal være en frisone for menneskelig interaksjon. Museumsdirektørens egen krise flettes inn i verket, og grensene mellom det private og det offentlige oppløses. Forut for performancen har Blaue og Poppy stilt ut sitt eget familieliv, med to barn, i et «brannbilgalleri»; en ombygget brannbil.  Den inngår i prosjektet, som kjøretøyet som skal føre dem mot Brasil. Gjennom å oppsøke ranerne i Rio de Janeiro skal de forberede en fiktiv rettssak hvor det skal undersøke om de virkelig selv er ansvarlige i overfallet mot dem. Men, hvordan kan Blaue og Poppy i utgangspunktet sies å være skyldige?

Å skape et nytt rom

I Anmeldelsesperformancen tegner Blaue opp to firkanter med teip på gulvet som konstituerer rom. Den ene sonen er vårt daglige liv. Med psykoanalysen i bakhodet kan dette tolkes som ego. Det er det virkelige rommet hvor vi utfolder oss selv. Det andre rommet Blaue tegner opp, kan kalles den ideelle sonen. Det svarer til psykoanalysens superego, hvor målet er overindividuell perfeksjon og moralsk ansvar. I performancen er det her spørsmålet om rett og galt dukker opp. Strukturell vold betyr at strukturer hindrer mennesker i å få oppfylt sine grunnleggende behov. Blaue anerkjenner at det er problematisk å anmelde den strukturelle volden. Hvem skal en anmelde den til når det mangler både politi og lovverk til å ta imot anmeldelsen, og ikke minst: hvem skal anmeldes? Strukturene? Ubestemmeligheten gjør ikke volden mindre reell. Det er mennesker som opprettholder strukturene. Blaue og Poppy mener at de (blant mange andre) er slike mennesker. På gammeltestamentlig vis tar Blaue tar frem en nyskrevet lovtavle og fester den med en planke på veggen i den ideelle sonen. En virkeliggjøring av loven vil være verdenshistorie:

§ LOVVERK MOT STRUKTURELL VOLD

Den som produserer (1.), opprettholder (2.) eller vinner (2.) pstrukturell vold i globalisert kapitalisme straffes adekvat.

1. Å produsere strukturell vold i globalisert kapitalisme, et utbredt fenomen i maktelitene, skjer ved

• å etablere urettmessige lover og institusjoner
• å unngå å etablere rettmessige lover og institusjoner 

2. Å opprettholde og å vinne på strukturell vold i globalisert kapitalisme, et utbredt fenomen i middel- og overklassen, skjer ved

• å profitere på urettmessige lover og institusjoner 
• å profitere på fraværet av rettmessige lover og institusjoner. 

Fra traume til dom

Edy Poppy går inn i sonen for «det daglige liv». Tar på seg kjole, smykker og gullsko. Hun forteller om reisen til Brasil akkompagnert av en lysbilde-fremvisning. Det er julaften i Rio de Janeiro. Blaue, Poppy og deres sønn Béla Lucian på 6 måneder har vært på julegudstjeneste i sjømannskirken. Så går de til overklasseinnsjøen Lagoa for å se det store juletreet som glitrer. 

         «Omgitt av høye fjell og velsignet av den lysende kristusstatuen skålte vi med champagne. Etter den fine feiringen i Rio de Janeiros forførende overklasseatmosfære går vi på en mørk grusvei». To menn som kommer ut fra intet overfaller dem med kniv. «Da todo, da todo» (Gi alt, gi alt) rope de til dem.  Det er frykt i Poppys stemme når hun forteller. Frykten for å miste sitt liv. Frykten for å miste sin partner. Og frykten for å miste sitt barn.

            «Overfallet var en undervisningstime i global utviklingspolitikk», skrev Blaue senere i ukeavisen Ny Tid (18.02.2016). Det er overvåkingskameraer i området, og politiet har etter kort tid arrestert ranerne. I Kristiansand beveger Blaue og Poppy seg fra sonen for det daglige liv til det ideelle: Et regnskap må gjøres opp. Skylden må fordeles, men ikke den skylden vi vurderer i våre daglige liv. Det kan være nyttig å se på noe to ganger. Bevegelsen mellom sonene skjer i tre faser; forhistorien, overfallet, og  samfunnets dom. Det er hevet over tvil at ranerne er ansvarlige for selve handlingen. Det lages et helt konkret regnestykke med penn og papir, og Poppy tallfester traumene ulykken førte til som lykke- og ulykkespoeng. Men, hva med den strukturelle volden som ble utøvd mot ranerne forut for julaften? Og, hva skjedde etterpå? Bør ikke det tas med i regnskapet? Ranerne kommer fra en av byens favelaer. De er underbetalte, ekskluderte fra det brasilianske og globale samfunnet og har minimal mulighet for sosial mobilitet. Hvordan er vi som global middelklasse med på å opprettholde disse strukturene? Gjennom vårt forbruk tjener vi godt på at andre underbetales. Hvilke reaksjoner kom etterpå? Ranerne forventet opptil to år i fengsel som straffereaksjon. Altså betydelige ulykkespoeng. For Blaue ble det hele imidlertid starten på det som kan bli en akademisk karriere og et overskridende kunstprosjekt. «Vi er skyldige», konkluderer Blaue og Poppy.

Å møte et traume

Kunstnerparet beskriver det som «deres livs største traume». Noe gikk tapt. Hva var det som døde julaften i Rio de Janeiro? Den sveitsiske psykiateren Elisabeth Kübler-Ross beskriver fem stadier av sorg etter et dødsfall, hvilket kan belyse deres tapsopplevelse. Først kommer benektelsen. Det er en mangel på aksept. Det uvirkelige hadde skjedd, forteller Poppy. Det andre stadiet er sinnet. Tryggheten og det kjære forsvant. Så kommer det tredje stadiet; forhandlingen. Et forsøk på å få kontroll på situasjonen. Den blir rasjonalisert gjennom tanken om at ranerne var de skyldige. Den fjerde fasen er depresjonen. Det gir ingen trøst at ranerne blir fengslet. Katastrofen har allerede skjedd. Den siste fasen er aksept. At Blaue ønsker traumet som utgangspunkt for doktorgradsprosjekt vitner kanskje om en mangel på aksept? Å akseptere betyr en godkjennelse eller overenstemmelse mellom partene. I vekslingen mellom det reelle og ideelle vektlegges nå det ideelle. Blaue leser fra den postkoloniale tenkeren Frantz Fanon; «den kolonialiserte drømmer om å bo i koloniherrens hus, sove i koloniherrens seng, med hans kone om mulig». Blaue ønsker å gi ranerne en stemme uavhengig av det reelle. Samfunnet har dømt dem, men det finnes også en annen side.

Fra krise til overskridelse

I Blaues kunsteriske univers er den globale over- og middelklassen, uendelig skyldige i den strukturelle volden. Fra å kjøpe mobiltelefoner hvor delene stammer fra det krigsherjede Kongo til de kulturimperialistiske sydenreisene – våre handlinger har vidtgående konsekvenser for verdens undertrykte. Å møte sin skyld kan dermed ha en eksistensiell karakter – kan vi bli etiske individer ved å bli skylden bevisst? Kan vi ta innover oss all skyld? I brannbilgalleriet har kunstnerne åpnet opp et anmeldelseskontor. Forut for avreisen til Blaue og Edy kan publikum komme og anmelde seg selv for egen strukturell voldsutøvelse. Det revolusjonære potensialet i performancen er ikke utforskningen av kunstens grenser, men prosjektets tilsynelatende mangel på kompromiss. Det er et sprang inn i utopia. Målet er å generere mikrorevolusjonære hendelser som kan bryte opp det reelle. Grenser forskyves og viskes ut – liv og kunst blir ett hos Blaue og Poppy.

Selvanmeldelse

På fergekaia står brannbilen klar for avgang til Danmark. Jeg banker på anmeldelseskontoret for å erkjenne min strukturelle voldsutøvelse mot min kubanske hushjelp i Havanna, hvor jeg bor og arbeider. Blaue sitter med notatblokken foran seg. «Hvor mye betaler du henne? Hvor mye lykke skaper det for deg?» Min situasjon stilles i kontrast til hennes. Lykkespoeng, ulykkespoeng, kroner og sosial kapital i form av likes og dislikes blir regnet ut. Jeg havner i pluss og det er i følge kveldens logikk et minus. I likhet med mange andre utlendinger i det kommunistiske «paradiset» Cuba så er jeg, ifølge Blaue med på å opprettholde strukturell vold mot befolkningen. Minst 10 personer har funnet veien ned til kaia etter performancen for å anmelde seg selv. Forhold som blir dokumentert er blant andre luksusreiser til Afrika, kjøp av klær laget av underbetalte arbeidere (H&M) og strukturell vold mot dyr. I et posthumanistisk perspektiv bør spørsmål om strukturell vold også ta hensyn til alle andre sansende skapninger.

Det utopiske

«Vi, Blaue og Poppy, ofrene, har erklært oss som gjerningspersoner, har anmeldt oss selv og skal nå bli ‘privatdetektiver’ for å finne bevis og indisier for vår egen kollektive skyld.» Slik innleder Blaue performancens neste etappe: etterforskningsreisen. Familien kjører i anmeldelseskontoret mot Brasil. I Rio de Janeiro skal de møte ranerne. Etterforskningen skal være en undersøkelse av deres sosiale situasjon og en analyse av de globale grunnene til sosial urettferdighet i Rio de Janeiro. Regnestykket som ble presentert i performancen i Kristiansand som en hypotese skal da verifiseres. 

Foreløpig rapport fra Rio

Søndag 15. juli sier Blaue på telefon til undertegnede at det fortsatt hersker usikkerhet om hvorvidt det er mulig å gjennomføre et møte med ranerne. Den eldste raneren alias Gomes har sonet 1 år og 8 måneder, men er på flukt fra politet etter en prøveløslatelse. Blaue og Poppy avventer om det kan arrangeres et møte med den mindreårige alias Santos som har vært under oppfølging. I møte med fengselsvesenet sier Blaue: «Det er positivt at det tas hensyn til at gjerningspersonen er mindreårig og får en mildere form for straff. At det finnes en form for ‘likhet for loven’ (at det tas hensyn til personens alder, selv om han kommer fra en favela)». Brasils raseskiller får imidlertid Blaue bekreftet. I ventesalen til fengselet der Gomes måtte melde seg for prøveløslatelsen, er nesten alle besøkende svarte menn, mens alle ansatte er hvite menn. På veggene henger det visdomsor av Jesus, Buddha og Steve Jobs. «Den som ikke følger drømmene sine, mister sin fremtid» og «Den vise har høye tanker, men en lav stemme.» Fattigdomskriminaliteten perspektiveres spirituelt, den strukturelle volden forblir usynlig. «Hvor er sitater fra Judith Butlers Theory of performative Assembley? Hvor er Martin Luther King’s ord? Hvor er Marx som sier: Religion er opium for folket?» spør Blaue.

            En endelig dom i kunstnernes sak mot seg selv forventer de at vil foreligge senest i 2020. «Med mindre det utopiske har skjedd, som vi håper skal skje, nemlig at den norske lovgivningen har endret seg, altså straffer strukturell vold, slik at vi kan saksøke oss selv ved en vanlig norsk domstol», som Blaue sa til undertegnede ved fergekaia, før avreisen fra Kristiansand.