Senk skuldrene, doktor Iunker. Dette blir kort.

Kjære Finn Iunker,

I mitt opponentinnlegg i forbindelse med din disputas på Kunsthøgskolen i Oslo 13. januar 2020 forsøkte jeg å åpne for en dialog der du kunne bruke ditt utvilsomme talent, erfaring og analytiske kompetanse til å reflektere rundt spørsmål knyttet til det å benytte bearbeidet dokumentarisk materiale i kunstnerisk arbeid, slik du har gjort i forbindelse med ditt doktorgradsarbeid innenfor feltet scenetekst. Det er opponentens oppgave å åpne for slik dialog, — og doktorandens oppgave å delta i dialogen på en måte som kommer feltet til gode. Temaene jeg tok opp (etikk, dokumentarisme, politisk teater, det som skjer når vitenskapens krav om etterrettelighet møter kunstens behov for frihet) angår mange i feltet for tiden, og din refleksjon teller; nå har du to doktorgrader, en som litteraturviter og en som dramatiker, det er altså vanskelig å se for seg hvem her til lands som i formell forstand skulle være mer kvalifisert til å reflektere rundt dette enn deg. Under disputasen ble det ingen dialog, men nå, etter åtte måneder, kommer ditt svar. I det slår du ettertrykkelig fast at du ikke finner meg kvalifisert til å gå i dialog med deg om disse spørsmålene. Det er heller ikke lett å finne noen inngang for videre dialog i motinnlegget ditt, den lekne inngangen i tittelen til tross. Her er likevel et siste forsøk på å åpne for at vi kan tenke rundt disse spørsmålene sammen uten å gå i angrep. Så må du selv avgjøre om du vil bruke dette til dialog, eller til ytterligere innkapsling. 

Så altså:

Se for deg terrasser i ulike nivåer, slik man for eksempel kan finne dem i en bratt og steinete olivenlund på den okkuperte Vestbredden i Israel. På den nederste terrassen spiller virkelighetens hendelser seg ut. På andre terrassenivå finner vi forestillingene våre om det som utspiller seg på virkelighetsnivået: Politiske, personlige, religiøse (osv, osv.) agendaer, minner, ideer og forestillinger som er mer og mindre åpenlyse og erkjente, og som påvirker måten vi erfarer og husker det som skjer på første nivå på. Minner er for eksempel en komplisert affære; det at noen husker noe, er ingen garanti for at det de husker har skjedd akkurat slik. Og forestillinger er avgjørende; det er for eksempel stor forskjell på å oppleve en hendelse som angrep eller nødvendig selvforsvar.

På tredje terrassenivå befinner kunstnerisk eller annen bearbeiding av virkelighetens hendelser seg. For eksempel dokumentarisk, politisk eller journalistisk bearbeiding, som i boka Our Harsh Logic: Israeli Soldiers’ Testimonies from the Occupied Territories, som du har brukt som utgangspunkt for et av dine egne arbeider som dramatiker. Her spiller selvsagt også forestillinger, ideer og agendaer inn. Og ingen kommer i alle fall unna tidsånden, det som gjør at det som oppleves som akutt, relevant og virkelighetstro avbildning av det som spiller seg ut på det nederste nivået, «virkelighetsnivået», om noen år vil kunne betraktes som passé, naivt eller tendensiøst (men selvsagt også muligens som aktuelt og akutt). 

På fjerde terrassenivå befinner så bearbeidingen av bearbeidelsen seg. Her finner vi din scenetekst for Radioteatret (og bokutgivelsen) Stemmer fra Israel. 

Spørsmålet er hva som skjer i overgangen mellom disse terrassenivåene, og hvilke implikasjoner dette får for den som vil bruke scenekunsten til å jobbe dokumentarisk og politisk. Dokumentarismeskoen trykker vel å merke like mye for meg selv som jeg mener den bør gjøre for deg. Men nøyaktig hvor er det skoen trykker? Her er mine egne tanker, slik jeg selv tumler med dem i eget arbeid:

“Blikket fra ingensteder” fins ikke. Vi kan aldri få gjengitt virkelighetens hendelser direkte etter at de har skjedd, for tidens elv renner bare i et retning, det som har skjedd, er ugjenkallelig forbi. Og vi kan dessuten i alle fall aldri få fortalt alt, vi må alltid gjøre et utvalg av «virkelighetsstoff», og det vi velger ut, må vi jo koke sammen på ett eller annet vis. Ulike uttrykksformer og teknologier som vi tar i bruk, kan formidle ulike aspekter av det som skjer på første terrassenivå, «virkelighetsnivået». Og uttrykksformenes og teknologienes muligheter og begrensninger (tekst, stemme, scenerom, kropp, fotografi, lyd, lys, video, osv, osv) vil alltid spille inn i forhold til hva som kan uttrykkes.

Dette krever refleksjon. I grunnen alltid, men i hvert fall innenfor rammene av et doktorgradsarbeid. Og for å fortsette i terrassemetaforen: Jeg mener det kreves av oss at vi også kommer oss over til den andre siden av dalen, til det vi kanskje kan kalle metaplatået, og at vi derfra kikker over på det som foregår på de fire nivåene jeg nå har skissert, og reflekterer rundt det som skjer på dem, og i overgangen mellom dem. I grunnen trenger vi vel også et platå over metaplatået der på den andre siden av dalen; et riktig høyt utsiktspunkt der vi kan studere og reflektere over vårt eget blikk. Meta-meta-platået, altså.

Det var dette jeg forsøkte å få til under disputasen din: At vi sammen tok turen over til metaplatået på den andre siden av dalen og derfra kikket over på de fire terrassenivåene, og reflekterte sammen rundt hva som foregår på dem og mellom dem. Jeg ville også gjerne ha deg med opp til meta-meta-platået. Vi kom oss aldri over til den andre siden av dalen under disputasen, og slett ikke opp i høyden, men invitasjonen gjelder fortsatt. For min egen del er jeg spesielt interessert i å finne ut hvordan vi kan håndtere «virkelighetsstoffet» på en etterrettelig måte uten å forsvinne inn i ufruktbare looper av selvhenført refleksjon og tidsåndspreget fagterminologi, og også uten at stoffet dør kvelningsdøden. Hvordan kan vi kan gripe, forme, fremstille, bearbeide virkelighetens hendelser på måter som skaper virkelig forandring og erkjennelse, når verden brenner? For det gjør den jo, det er vi enige om. For eksempel i olivenlundene på den okkuperte Vestbredden. De siste årene er flere hundre tusen eldgamle palestinske oliventrær blitt påtent, revet opp med rota, ødelagt med kjemikalier eller hugget ned av israelske settlere. Da er vi ikke lenger i den abstrakte metaforverden – da er vi i virkeligheten. Det er der den sure røyken stiger opp.

Du vil sikkert finne denne enkle terrassemetaforen min rystende mangelfull. Bytt den gjerne ut med en som fungerer bedre til å tenke med. Jeg vil i alle fall sette stor pris på å få vite hvordan du tenker rundt dette. 

Beste hilsen

Merete Morken Andersen

Note: 

Om ødeleggelsen av palestinske oliventrær, se for eksempel NRKs Uriks-sider: https://www.nrk.no/urix/olivenkrigen-pa-vestbredden-1.7868921