DU MÅ PASSE PÅ MEG

Høsten 2010 skulle jeg sette opp Fool for love av Sam Shepard på Malersalen. Det var min første selvstendige regioppgave.

De lidenskapelige kjærestene i Shepards stykke, May og Eddie, forlater hverandre og blir sammen, – om og om igjen. Eddie truer med å forlate May, May trygler ham om å bli, May ber ham gå, Eddie nekter å gå. De beskylder hverandre for å være sammen med andre, de erklærer hverandre å være den eneste ene, i en utmattende syklus.

May og Eddie kommer begge fra dysfunksjonelle familier. Mays mor elsket en ustabil alkoholiker, som kom og gikk som det passet ham. Eddies historie er den samme. Det viser seg at mannen mødrene deres elsket, er den samme. De har blitt forlatt av den samme mannen, faren, omsorgspersonen som barn, de har begge måttet trøste sine ulykkelige mødre. 

Jeg hadde lyst til å høre hvordan Shepards røffe språk ville lyde når det ble spilt av eldre mennesker, og jeg hadde lyst til å se eldre mennesker på scenen være hovedpersonene i et kjærlighetsdrama. 

Jeg spurte Espen Skjønberg og Kari Simonsen om de ville spille Eddie og May, Per Frisch om han ville spille Mays unge kavaler.

Da jeg møtte Espen på Litteraturhuset for å snakke om stykket, var jeg litt usikker på om han orket. Han var i sorg, han hadde mistet Mona, sin kone gjennom 50 år, tidligere det året. 

Vi snakket om kjærlighet, lidenskap og sjalusi. Jeg spurte om han trodde eldre mennesker kunne bli like sjalu som ynge. – Å ja, sa han da. – Du vet at sjalusien, den kommer fra frykten for å bli forlatt. Som instinktet hos et lite barn, når mamma blir borte eller truer med å gå.

Han ville gjerne være med. 

Da vi reiste oss for å gå fra kaféen, så han at han hadde sølt litt på den pene skjorta han hadde tatt på seg. Han så alvorlig på meg, og sa at jeg måtte jo passe på ham! Jeg løy og sa at jeg ikke hadde lagt merke til flekken, og tenkte – oi, dette kommer til å bli et stort ansvar. 

Det ble et stort ansvar. Det var stor interesse for stykket blant publikum og billettene var utsolgt lenge før premiere. Espen var 86 år gammel, han falt og slo seg på vei til jobb, han fikk lungebetennelse, vi måtte utsette premieren. Men vi fullførte. 

Før prøvestart hadde jeg snakket med mentoren min, Thea Stabell, det var min første selvstendige regi, og det var store skuespillere jeg skulle instruere.  – Espen blir sinna, sa hun. – Han bruker sinnet som maktmiddel, han blir rasende, alle blir skrekkslagne, så går det over, han er smørblid, klar til dyst igjen, mens de andre er vettaskremte. 

Det tok noen uker før jeg møtte denne siden hos Espen. Vi koste oss med teksten, med å prøve å sette det i scene etter Sam Shepards sceneanvisninger! Vi repeterte og justerte arrangementene. Når vi kom til Eddies monolog, hvor han forteller om den første gangen han så May, skjedde det noe med Espen. Eddie blir som liten gutt med faren på en vandring til den andre siden av byen hvor de ringer på døren til et hus. En kvinne åpner og kaster seg gråtende om halsen hans, faren begynner også å gråte. I bakgrunnen ser Eddie en liten jente. I det øyeblikket vet han, at han vil være uløselig knyttet til henne for resten av livet. Jeg ser at Espen blir rørt, jeg blir rørt. Det er ikke bare historien, tenker jeg, det er ikke bare det sentimentalt gjenkjennelige, det er Shepards språk, det er poesien, de underlige bildene, rytmen, lyden. 

Dette interesserte meg. Hva er det han gjør? Jeg snakket også med suffløren, Trond Bøthun Nilsen om det – som forøvrig hadde det travelt hver eneste kveld. Espen tok suffli uten å falle ut, uten å skamme seg, suffløren var en medspiller. Espen prioriterte å være til stede i øyeblikket og reagere på det som skjedde her og nå, fremfor å prøve å kontrollere eller foregripe av redsel for å glemme. 

Noen år etter, i 2014, var jeg så heldig å spille i Tre søstre sammen med Espen, i Hanne Tømtas åpne og inkluderende regi. Vi satt alle inne i scenerommet. Når vi ikke selv spilte en scene, satt vi og så på hverandre, side om side med publikum. Jeg ble så glad når Espen sa jeg hadde vært god. Han ble også glad når jeg roste ham. Mot slutten av tredje akt har Tsjebutykin, som Espen spilte, en monolog om livets forgjengelighet. Det ble alltid veldig stille blant publikum, de var årvåkne, respektfulle. Espens alder, kroppens tyngde i rommet, skapte en autentisitet, og de persiske teppene var åpenbare snublefeller, som fikk det til å føles litt farlig. Han var en stor tekstformidler, selvfølgelig, og når han glemte hva han skulle si, var de korte pausene før han fikk suffli, små cliffhangere, snarere enn pinlige pauser. Den aller siste forestillingen vi spilte, skjedde det noe i monologen, noe forløsende. Jeg sa det til ham og spurte ham om han hadde den samme opplevelsen. – Ja, sa han. – Det var som om jeg fløt, som om jeg ble drevet av gårde, som et løv i elven. Og han fortsatte. – Dette må jeg notere meg og prøve å lære noe av! 

   Han var 90 år!   

Tilbake til Fool for love. I uke seks i prøvetiden, skulle dekorasjonen monteres i Malersalen. Scenografen, Olav Myrtvedt hadde laget et motellrom med tre vegger. Dekorasjonen skulle stå fritt i rommet, med plass omkring, så man kunne se at det var et rom i rommet, at skuespillerne kunne gå ut og inn av fiksjonen, hadde vi tenkt. 

   Vi hadde inntil da prøvd i det store åpne rommet, bare med tapemarkeringer der veggene skulle komme. Dekorasjonen var ikke slik Espen hadde forestilt seg. Han ble sint, rasende. Det gikk fort over for Espen, han fikk energi, prøvde med større overskudd etter utbruddet, men stemningen i rommet var som etter et bombenedfall. Medspillerne hans og de andre i det kunstneriske teamet var utslåtte og redde. Etter noen dager skjedde det igjen. Den tredje gangen det skjedde, ble jeg forbanna og satte ham på plass. Jeg ble så skjelven og forskrekket over meg selv at jeg måtte gå en lang marsj opp og ned trapper og korridorer for å samle meg. 

   Da jeg kom tilbake var det stille i rommet, jeg unnskyldte utbruddet. Espen ble ikke sint igjen. Han var vennlig og lydhør.

   På premierefesten sa han at han hadde likt dette arbeidet veldig godt. – Men du hadde ikke behøvd å bli så sinna, sa han. Da måtte jeg le, og han lo også.

Jeg er takknemlig for å ha vært så heldig å jobbe tett sammen med ham, en kollega som aldri sluttet å tro på at det går an å utvikle seg og bli en bedre skuespiller, som aldri sluttet å tro på teatrets betydning. 

(Publisert 29.08.2022)