Per Jansen (1941 - 2022)

Ei jente fra provinsen, Kongsberg, lykkelig fersk elev ved Statens Teaterhøyskole skulle begynne en helt ny fremtid i storbyen Oslo.

Dette var i 1966.

Ikke hvemsomhelst som kom inn på Theatercafeen i de dager, den nyankomne stirret storøyd inn vinduet til lokalet; blir jeg en del av dette nå?

Veien inn ble til ved hjelp av medelev Tone Danielsen, som var Oslojente og i tillegg bejublet deltager i årets studentrevy.

Hun kjente noen, hun kjente selveste Per Jansen.

Stor stjerne i Oslo, spilte med Wenche Foss på Oslo Nye teater, spilte filmer, bl.a. Ole Høiland, og ung, høy, mørk, veldig kjekk.

Sto spent utenfor den magiske døren, den ble åpnet, velkommen inn.

Per var stjerne, det var lett å se.

Mitt aller første møte med en flott skuespiller og en kjær venn.

Per Jansen, født 14. desember 1941 i Bergen, døde fra oss 8. august 2022. Han ble 80 år.

Vi vanket alle på restaurant Casino i de dager, Theatercafeen var for spesielle anledninger, man kom ikke inn der hvis man gikk i

dongeribukser, og det gjorde vi jo. Casino var samlingstedet for alle

de nye kunstnerspirene, forfattere, malere og skuespillere.

Der møttes vi, røykskyen lå over lokalet, det ble drukket øl og vin, det ble spist Spaghetti casino og Sveitsersnitzel (wienersnitzel m/ skinke, kjempegodt) når vi hadde penger. Og hadde vi ikke penger, lånte vi av hverandre. Det ble diskutert, politikk!

Vi var 1968 -generasjonen, vi skulle forandre verden.

Å være på «komedieteatret» Oslo Nye var ikke helt innafor, og det plaget Per. Selv så anerkjent og beundret han var allerede da.

Men dette var tiden for idealer, og da måtte noe ofres.

Per sluttet på Oslo Nye, han var med på å starte det første regionteatret i Norge, Hålogaland teater i Tromsø i 1971.

Det var et teater som skulle ta for seg vanlige folk, arbeidsfolks tilværelse.

Teateret var også styrt gjennom allmannamøter, her var ingen mer sjef enn noen andre. Det var en banebrytende tid også på teatrene, Hålogaland Teater ble beundret og etterlignet.

Selv på Nationaltheatret fikk «radissene» til forestillinger i samme ånd: Svartkatten, Pendlerne og Jenteloven ble alle spilt under gullbuen.

Per kom hjem fra Hålogaland Teater og begynte etter hvert på Nationaltheatret.

Vi ble en gjeng, vi hang sammen både på teatret, Casino og hjemme hos hverandre.

Teatret tok mye av tiden vår, forestillinger og prøver seks dager i uka. 

Men vi var unge, vi måtte leve litt også. Per var flink til å lage mat og inviterte oss hjem til seg.

Det var hektiske, lystige dager.

Men det voksne livet begynte å kreve oss. 

Per og Evy fant hverandre, og så kom Ine. Alle vennene ble invitert hjem til Per da Evy og Ine kom fra sykehuset. Den lille, nydelige baby-jenta ble ønsket velkommen av oss alle. De fikk senere også sønnen Lars.

Per spilte store roller på Nationaltheatret, bl.a. en helt spesiell forestilling av Peer Gynt, iscenesatt og bearbeidet av John Barton, en av de virkelig store instruktørene i England.

Det var en glimrende forestilling, ikke minst takket være Per.

Han var en av våre dyktigste skuespillere, behersket scenen, hans rolleskikkelser var uten unntak spesielle, troverdige og spennende.

Han spilte mange hovedroller på Nationaltheatret, Ibsen-stykket Fruen fra havet monologen Kontrabassen og mange, mange flere.

Han avsluttet sin rike karriere som teaterskuespiller, med stykket Minus 2, første gang spilt 15.10. 2011 og så siste gang, 18.02.2015.

Men Per var ikke bare skuespiller, han iscenesatte en rekke stykker, bl.a. Samleren av John Fowles på Torshov-teatret, som han også

oversatte og bearbeidet sammen med samboer Evy Finholt.

Her var Lasse Lindtner og jeg så heldig å få spille rollene. 

Profesjonell til fingerspissene også som instruktør.

Per var bergenser. 

Og av det falt det naturlig at han var med i Bergens nasjonalepos: 

Jan Herwitz av Wiers-Jensen på Den Nationale Scene.

Ikke bare var med, han spilte hovedrollen 1999, og var instruktør for stykket i 2009.

Store suksesser!

Per var et begavet teatermenneske, teatret var essensielt for ham, og han krevde mye både av seg selv og oss.

Og han varm og empatisk, men kanskje mest av alt, utrolig morsom.

Vi lå langflate og lo, når Per tok situasjoner og mennesker på kornet.

Vår siste møte var på Sognsvann for bare noen måneder siden, da du kom sammen med Ine, vi kunne ikke kommunisere som før, men vi

smilte lurt til hverandre, i det smilet låå det mange minner.

Så mye moro vi har hatt, kjære Per, så glade vi var i deg, og så takknemlige for å ha vært dine venner.

Og for en tid vi har levd i! 

Så må vi tåle sorgen og savnet, sånn er jo livet.

Det tynnes i rekkene.

Takk for alt kjære Per, hvil i fred.

Og alle gode tanker til Ine og Lars med familie og Bente.

(Publisert 17.08.2022)