Med kunsten på oljemessa

Det har vært oljemesse i Stavanger igjen i år, etter pandemiopphold i 2020. Med over 61 000 besøkende er det fire dager med festivalstemning for oljebransjen: nye og gamle kjente, arrangement som konstant avløser hverandre, en øl eller to i messeområdet utover ettermiddagen, fester og middager på kveldene. Offshore Northern Seas (ONS) hadde valgt Trust, eller tillit, som årets tema, og hadde i samme slengen omdøpt seg fra oljemesse til energimesse. 

Den massive infrastrukturen av utstillere fylte 10 idrettshaller og messelokaler. Midt i alt dette, ved den bakre hovedinngangen, hadde kunstprosjektet FRISINN2022 av Amund Sjølie Sveen, Gry Ulfeng og samarbeidspartnere fått plass. Jeg kom til Stavanger for å skrive om hvordan prosjektet artet seg på oljemessen, men kommer ikke utenom å se det i sammenheng med ONS som helhet – og hvordan prosjektet gir anledning for å se på olje- og energibransjens egne historiefortellinger fra en litt annen vinkel.  

Trust in Tesla-milliarder

Først av alt: Det har skjedd mye i energibransjen de siste årene. Olje og gass har vært omdiskutert og problematisert, Lofoten, Vesterålen og Senja er blitt vernet fra petroleumsvirksomhet, og søksmålet for å stanse oljeletingen i Barentshavet gikk helt til Høyesterett, hvor miljøorganisasjonene tapte mot staten i 2020¹. Petroleumsnæringen selv har lobbet kraftig i Brussel for å sørge for at Europa ville ha norsk gass langt ut i dette århundret, og argumentert for gass som en slags bro til fornybarsamfunnet mens kull fases ut. Samtidig sa det internasjonale energibyrået (IEA) i fjor at verden funnet nok olje og gass og at det ikke bør letes etter mer hvis verden skal holde temperaturøkningen under 1,5 grader². Det slo ned som en liten bombe i klimadebatten. IEA er toneangivende for utviklingen av energi- og petroleumspolitikken, og rapporten har bidratt til en endret debatt – selv om politikken stort sett har vært den samme, noe Aps nye mantra «utvikle, ikke avvikle» bekrefter. 

Så kom 2022 og krigen i Ukraina, og alt så plutselig annerledes ut igjen. ONS surfet høsten inn på en bølge av ny oljestolthet: Til Dagens Næringsliv kommenterte Petoro-

sjefen at det foran forrige valg bare var «klima, klima, klima», mens det nå er «mer realisme» i debatten³. Andre oljetopper stemte i, og selv om diskusjonene og foredragene handlet mye om omstilling, energi og veien til netto null, så handlet stadig vekk energimessen om olje. Og en hel del om å definere ordet trust. 

I am trust

I am the glue of society 

(…) 

I push progress for mankind

I am the basis of innovation

And I create faith in a better future 

Linjene over er hentet fra videoen som ble vist under åpningsseremonien på messens første dag. Her talte H.K.H. Kronprins Håkon, statsminister Jonas Gahr Støre, energitopper, Ukrainas president Vlodimir Zelenskij (på videolink), og Tesla-milliardær Elon Musk. Sistnevnte fikk blant annet sagt at han elsker Norge (på grunn av elbilene), og at verden trenger mer olje og gass både nå og en lang stund fremover. Intervjueren uttrykte sin beundring, og salen klappet ivrig for mannen som hadde fløyet til Stavanger på den mest karbonintensive måten som finnes, i sitt eget privatfly. Musk var stjernen i programmet, og bidro til at media satte fokuset der oljebransjen helst ville: budskapet om at en stabil verden trenger mer, ikke mindre, av deres produkt. 

Massiv infrastruktur 

Jeg skal imidlertid ikke bli i det diskursive programmet til ONS, men rette oppmerksomheten mot den materielle historiefortellingen, eller oljemessens scenografi, om du vil. Som nevnt innledningsvis strekker den seg gjennom 10 idrettshaller og messelokaler på Tjensvoll hvor messen holdes, en massiv infrastruktur som er reist av profesjonelle aktører i ukene før messen begynner. Her er plast, tre og metall, grønne planter og forhøyede teppegulv, tv-skjermer, datamaskiner, VR-briller, teknologidemonstrasjoner og freebies av ulike slag. Størrelsen på messen og kostnadene for hver enkelt stand overgår de fleste kulturbudsjett, og billettprisen er på flerfoldige tusen hvis man skal ha tilgang til konferanse og det hele. (Kveldsprogrammet i byen, og utendørs konsert med Highasakite, var imidlertid gratis og åpent for alle – men det var heller ikke der de viktige diskusjonene skjedde). 

De store oljeselskapene, små start-ups, leverandørindustrien, Forskningsrådet, Statnett, ambassader, Petroleumstilsynet, Oljemuseet, innenlandske og utenlandske selskap hadde alle stands her. De konkurrerte om deltakernes oppmerksomhet og bygget opp budskapet sitt med velvalgte visuelle elementer – og gjerne en form for spiselig lokkemiddel i form av snacks, is, kaffe eller (senere på dagen) øl. (For lesere som har abonnement på Dagens Næringsliv har fotograf Helge Skodvin fanget noen herlige øyeblikk for evigheten, som viser den høye dressfaktoren i all sin pryd.⁴)

Rebels med VR-briller

Equinor kjørte en historiefortelling om veien fra olje og gass mot et bredt energiselskap, der tidslinjen på veggen komprimerte femti års oljehistorie til «verdiskaping» mellom oppstart i 1972 og fornybarsatsing i dag. På standen fikk jeg besøke en havvindturbin med VR-briller, og det var lite visuelt som vitnet om at det fortsatt er olje og gass Equinor i all hovedsak driver med. Litt lenger borte hadde Aker BP rebrandet oljeselskapet sitt med slagordet «Rebel with a cause», for å understreke at de velger å fortsette med olje og gass, men på en ansvarlig måte. Slagordet prydet veggen som møtte alle som kom inn i hallen, og en illustrasjon teipet opp med svart duckteip var en smilende ung kvinne, med en skinnende rosa oljeplattform svevende over den utstrakte håndflaten hennes. Ansatte på standen gikk med de samme T-skortene i grått med rosa skrift, en slags ‘rebelsk’ estetikk som likevel var ganske striglet. På et arrangement for ONS Young fortalte topplederen i Aker BP at han var stolt av å kunne produsere olje og gass på norsk sokkel på ansvarlig vis. Noen av sitteplassene på standen var trebenker laget av resirkulert tre fra oljeplattformen Valhall, og de serverte is fra en lokal produsent til alle som gikk forbi. 

Vår Energi serverte også gelato sammen med italiensk espresso, omgitt av et grønt og hjemmekoselig inntrykk av planter. Dette grønne var en gjennomgående faktor på messen: planter, mose og maling dannet et inntrykk av at hele ONS allerede hadde begynt på omstillingen med stor O. Standen til Shell var mindre grønn, men også her var trekkplasteret fornybarsatsing. I sentrum var en racerbane hvor besøkende fikk bygge små plastbiler og kappkjøre rundt og rundt i åtteformede sirkler. Ingeniøren ved standen fortalte meg om fornybarprosjektene deres, både de som ligger nært og lenger frem i tid – «men vi er fortsatt først og fremst et olje- og gasselskap», la han til, som for å forsikre meg om at de ikke hadde prøvd å gjemme det bort. (Hvorvidt denne teknologien vil trekke noe større og tyngre er heller tvilsomt, men som et trekkplaster for besøkende skoleungdom og andre som trenger en pause fra minglingen var det en fulltreffer, selv om mengden plastavfall fra fire dager med konstant pågang nok ikke var ubetydelig).  

Statseid petropopulisme

Take THREE SECONDS to reflect on the impact the cashflow from Petoro’s oil and gas has on the Norwegian public welfare. 

Setningen møtte meg ved standen til Petoro, som forvalter statens direkte eierskap i olje- og gassfelt på norsk sokkel. I oppbygningen av sin stand hadde de montert over tusen kronestykker på veggen som formet ordene «THREE SECONDS», for å illustrere hvor mye penger oljestrømmene henter til den norske stat. Herfra fikk jeg med meg en kortstokk med illustrasjoner som knytter kontantstrømmen direkte til velferden: 100 milliarder fordelt på 52 kort; ess for barn i barnehage, konge for nye sykehjem, så kom skoler, leger, sykepleiere, Stavanger konserthus og regnskogmidler på kort med dronning, knekt og de vanlige tallkortene. 

Det er særlig interessant at det er akkurat Petoro som fremmer denne retorikken, da de nettopp er 100 pst. statseid og ikke egentlig har behov for å legitimere sin eksistens; de er til for å sikre norsk eierskap i lisensene, og ikke for å overbevise noen verken om hva ‘trust’ er eller hvorfor oljemilliardene er viktig. Likevel var det akkurat det de gjorde. Retorikken er slående lik retorikken Norsk olje og gass (nå Offshore Norge) brukte for noen år siden i sine kampanjer⁵. Retorikken spiller på at olje­velferd, og at leting etter mer er nødvendig for å sikre velferdsstaten for fremtiden. At Petoro egentlig har fint lite med regjeringens budsjettprioriteringer å gjøre nevnes ikke; i stedet kobles petroleum direkte til antall barnehageplasser i Norge. 

Leken iscenesettelse

Det er midt i all denne iscenesettelsen som insisterer på ikke å være iscenesettelse at FRISINN2022 hadde tatt plass – eller rettere sagt fått plass – på ONS. Den opprinnelige Frisinn-bevegelsen var et arbeideravholdslag i Stavanger som hadde sin storhetstid i mellomkrigstiden. Amund Sjølie Sveen, Gry Ulfeng og deres samarbeidspartnere gjenopplivet Frisinn-navnet for to år siden som Frisinn2020 med arbeiderkvelder på Folken i Stavanger, et folkekjært utested vegg i vegg med Folkets hus. Her lekte de med frihetsbegrepet og tanken om at en annen verdensorden er mulig gjennom allsang, leken ironi, boksekamp og luftgeværskyting. Frisinn i 2022-utgave flyttet seg fra byen, folket og kunstpublikummet til dress- og businesskledde kvinner og menn på en messe de færreste vanlige dødelige har innpass på. 

«Be realistic / Demand the impossible» var et av slagordene som ønsket besøkende velkommen, sammen med frasen «Power to the imagination». På innsiden hadde Nordting-skiltet «Make the North Great Again» fått plass sammen med logoen til Frisinn – en flamme som i sin tid symboliserte flammen som skal brenne i arbeiderbevegelsen for frihet, opplysning og avhold. Denne var sentralt plassert på et roterende metalltårn midt i rommet, og minnet litt om en gassflamme der den var godt synlig også fra andre deler av messehallen. En vegg var prydet med en sol som stiger opp, en annen med et maleri av Hans Shaurek fra 1933, som henger i festsalen i Folkets hus til vanlig. Det er et imponerende arbeid som er lagt ned i detaljene, både i bilde- og symbolvalg, og i de mange bøkene om ulike aspekter ved frihet som lå på to små runde bord under dette bildet, hvor besøkende kunne sette seg ned og bla selv eller snakke med kunstnerne om betydningen av bøkene. 

Frihet, slagord og arbeidersanger

Slik Equinor, Shell og Aker BP hadde arrangement og ‘talks’ ved sine stands, hadde også FRISINN2022 mini-arrangement på sin stand. Det var et interessant økosystem som var kuratert, lett kaotisk slik messen også er, og med en åpning for at man enten bare kan skli gjennom og ukritisk ta til seg de knæsje fargene eller stanse og se på en av standens medarbeidere som ikledt rødt og djevelhorn sjonglerer foran inngangen, lytte til noen sanger, bla i bøker eller bare sjekke epost på sin egen mobil. 

Her var det konserter med det for anledningen nye bandet Vanlege folk, som spilte nye og gamle arbeidersanger med trekkspill, gitar og vokal. Bandet bestod av Johan Egdetveit, Eva Bjerga Haugen og Dag Vagle, som sammen leverte godt musikalsk håndverk med høy underholdningsverdi og politisk brodd. Musikken fikk dresskledde messegjester til å sette seg ned og rocke til ironiserende tekster om grønn omstilling, utnytting av håndverkere og klassikere som «Bella Ciao». 

Under en kortversjon av forestillingen Economic theory for dummies (2013) som Sveen holdt, var stolradene fulle, og en dresskledd mann som reiste seg for å ta en telefon kom tilbake fem minutter senere for å lytte til resten. Også bandet Slagr holdt konserter, hvor publikum kunne legge seg ned på en matte og lytte til musikken og suset fra messen fra et annet perspektiv. Selv om langt fra alle som så på gjorde akkurat det, var det flere som stoppet eller satte seg ned i noen minutter og lyttet, tok noen bilder, og kanskje delte det med venner eller kolleger på sosiale medier.

Lekens alvor

Mens jeg svinser rundt på messen, lytter til ulike industriaktører fortelle om omstilling, oljeleting og velferdsmilliarder, bygger racerbiler i plast hos Shell og sniker meg ut i solskinnet med en iskrem fra Vår energi, tar jeg meg i å lure på hva FRISINN2022 gjør i dette større bildet. Klarer de å være en motstemme mot oljeeuforien og retorikken om at veien til et fornybarsamfunn går gjennom mer olje og gass? Hvor mye av budskapet når egentlig frem til de som haster forbi eller kikker innom i noen sekunder? 

For det har ikke manglet på motstemmer. Over 50 norske og internasjonale miljøorganisasjoner hadde skrevet et brev til⁶ ONS som uttrykte at de ikke stolte på industrien så lenge de fremdeles investerer i olje og gass. Den relativt nye organisasjonen Stopp oljeletinga, som blant annet bruker sivil ulydighet som strategi, utløste brannalarmen under åpningsseremonien for å sette fokus på sitt budskap (ikke let etter mer olje, altså). Mest mediedekning fikk Greenpeace, da de og andre aktivister sperret inngangen⁷ til Equinors årlige hagefest i over en time, i protest mot selskapets planer for Wisting-feltet i Barentshavet. Gjestene måtte vente utenfor, og en del dro hjem før aktivistene ble fjernet. Og selv om det kom noen mediesaker hvor miljøbevegelsen fikk deler av skylda for energikrisen (som en av Equinors topper kom i skade for å uttrykke i en debatt⁸), har det stort sett vært sagt at de selvsagt har lov til å protestere og uttrykke sin uenighet.

Aksjonene fra ulike aktører har også vært intervensjoner som søker å endre det dominerende narrativet som skapes under ONS. Å blokkere gjester fra å komme inn på årets viktigste hagefest er en fysisk handling som både demonstrerer og endrer en liten flik av virkeligheten ved å frata Equinor definisjonsmakten i de timene aksjonen pågikk. Men foruten denne aksjonen og brannalarmen foregikk det meste av kritikken enten på utsiden av messen, eller den ble fremført av pent kledde og hyggelige motstemmer i ulike debatter. WWF, Fremtiden i våre hender, Manifest og en rekke fornybaraktører var alle til stede og fremmet sine syn som motstemmer innenfra, kanskje særlig på ONS Young-programmet. Definisjonsmakten ligger likevel hos dem som sitter på (penge)makten: oljetoppene, politikerne, arrangørerne. Det overveldende inntrykket både i media og på ONS var at oljebransjen har fått selvtilliten tilbake. Budskapet handlet mer om forsyningssikkerhet og stabilitet enn om klima og omstilling. Equinor og Shell trenger ikke lenger bare vise frem vindturbiner – de kan også snakke høyt om kjernevirksomheten sin som et gode for samfunnet. 

Et rom for andre tanker 

Her er det FRISINN2022 skaper et annet rom, ikke et for-mot olje eller debatt om tempo i omstillingen, men et rom for å tenke tanker om at verden faktisk kan være annerledes. Som prosjekt motsetter det seg definisjon; en lek med sjangre, uttrykk, retorikk og estetikk som både etterligner og skiller seg fra resten av messehallen. FRISINN2022 brukte kunsten som en spire til å forestille seg at en annen verden er mulig – at selv midt i en gigantisk oljemesse går det an å tenke noe helt annet enn det alle trodde de var kommet dit for. Må økonomisk vekst fortsette i evigheten? Er det frihet å kunne leie inn en polakk til å gjøre jobben på huset ditt? Trenger vi ikke alle litt mer revolusjonære sanger i hverdagen, og en sjanse til å tenke litt på frihet og fordeling som ikke allerede-gitte-størrelser, men noe som formes av menneskesamfunn? 

På messens siste dag – ikke mange timene før det hele var over – kom også en annen side av prosjektet frem, som overskred de vanlige, høflige grensene. Sveen og Ulfeng gav kontrollen over standen til XR Stavanger, en relativt nystartet gren av Extinction Rebellion-bevegelsen. XR satte i gang sitt eget opplegg, med skumparty og protesttog gjennom messen, bannere om grønnvasking og krav om at klimakrisen tas på alvor. På dette tidspunktet var jeg ikke til stede lenger, men bildene forteller en historie om dypt alvor og leken protest, konfrontasjon med ledelsen og bannere mot grønnvasking. Protestene fra XR ble omtalt i Stavanger Aftenblad⁹, hvor aktivistene fikk en hel side til å fortelle om motivasjonen for å markere seg på ONS.  

Det er ikke første gang Sveen har brukt kunstens allerede tvetydige rolle til å utforske hva som skjer når leken overskrider grenser som tilsynelatende var etablert (er det lek? er det alvor? kan det være begge deler på en gang?). Det er å ta en sjanse som kan koste – slik også Nordting-prosjektet har profilert seg på kontroverser i ulike sammenhenger – fordi det bryter med noen forventinger om hvordan kunst som har fått lov å komme inn i varmen skal oppføre seg. Samtidig spiller det rett inn i årets tema: Hele prosjektet på ONS kan ses på som en utforsking av hva tillit egentlig dreier seg om; hvis man ikke kan bli utfordret av dem man har gitt tillit til, hva er egentlig tillit da?

Noen snutter fra standen har også fått plass i oppsummeringsvideoen til ONS2022¹⁰, og er dermed foreviget som en del av messen også i ONS sin egen kommunikasjon. 

Make imagination real again? 

Jeg kommer hjem fra Stavanger med et kart over norsk sokkel, en kortstokk full av oljevelferdskort, en lekebil i plast med saltvannsbatteri, og en grønn caps fra et bokføringsselsskap med påskriften «Make the environment great again». Alle fire er narrativ om utvikling, velferd og bærekraft, som på ulike måter definerer samfunnsdebatten og samfunnets (manglende) evne til å forestille seg at en omstilling bort fra petroleum er mulig i tide til å unngå en altfor varm verden i framtiden. 

Midt i all iscenesettelse som presenterte seg som diskusjon om realiteter og ‘Trust’, var Frisinn2022 en lek med nettopp denne typen selvpresentasjon som var så utbredt på messen. Slik skapte de ikke bare et pusterom, men også et rom for å stille spørsmål ved hvem sine narrativ som styrer samfunnsdiskursen. For bak lek og flashy fasader er det et eksistensielt alvor kunstnerne tar opp: at hvis ikke vi har fantasi til å forestille oss verden annerledes enn i dag, så er det andres fortellinger som vil styre samfunnsutviklingen. Det er kanskje verdt å lage litt oppstyr rundt.