Arkitekturen som koreograf (II)

Arkitektur handler om det urbane og romlige potensialet for menneskenes aktivitet og interaksjon. Det som avspiller seg, er opp til brukere,

besøkere, beboere – utenfor arkitektens paradigme. Arkitektur, og enda mer scenografi, kan da fungere som en katalysator; og det er stort sett også virkningen av Goro Tronsmos «Staged Institutions IV – The City, the Courtyard, the Light» i Nasjonalmuseets Lyshallen. I sammenheng med hennes konsept om et «kunstnerisk totalverk», som hun selv beskriver verket, engasjerte Tronsmo forskjellige skuespillere som skal stå i dialog med hennes byggverk, for å aktivere eller iscenesette det «indre byrom».

Etter å ha vært på museet på torsdag, 4. august, kunne jeg oppleve det teatrale som var planlagt for hele utstillingsperioden. Dessverre føltes de aktivitetene noe oppløst og tilfeldige. I stedet for å skape en synergi med arkitekturen, scenografien og kunstverkene, opptrådte disse menneskene (performerne) med å avvise kontakt med publikummerne som de delte rommene med. Det skjer veldig lite skuespillerne imellom, de er mer løslatte og visuelle medvirkende. Improvisasjonen mangler den nødvendige dramaturgiske rammen. Den teatrale delen kunne åpnes opp som scene og møteplass mellom skuespillere, profesjonelle og amatører, og for andre kunstnere, studenter, barn, og forskjellige sosiale kontekster og minoriteter, Dermed kunne det skapes en virkelig debatt om norsk samtidskunst på det nye museet; om et levende sosialdemokrati og museet som arena, iscenesatt av kunsten. Men nå møter vi lettere eksentrisk kledde performere som skaper en tredje, romlige kontekst mellom Tronsmos dagdrømaktige innendørs byområde og museets arkitektur, uten å aksentuere eller skape forbindelser. Arkitektur (og scenografi) som benekter det lineære kunne konfronteres med et dramaturgisk grep som en sosial, kulturell inkubator, at rommene og kunstverkene oppleves mer og mer varierende, samtidig med at uttrykkskraften økte i den ambiguiteten som samtidig oppstår. Det er en forspilt mulighet for museet til å bli en sterkere samfunnsaktør, ved siden av å være en samling og scene for presentasjoner. Men i disse første ukene foregår det så mye rundt det nye museet at en tilbakeholdenhet kunne vises som en mulighet til å lytte til besøkere, og å sondere hvordan aktivitetene i fremtiden kan gjøre Nasjonalmuseet til et sentrum for samfunnsdebatter som inkluderer alle deler av samfunnet og befolkningen. 

(Publisert 08.09.2022)

* Teksten er skrevet i forlengelsen av Serge von Arx’ anmeldelse «Tomhet som innhold», Norsk Shakespearetidsskrift, 2-3 2022

eller her: https://shakespearetidsskrift.no/2022/08/tomhet-som-innhold

(Publisert 08.09.2022)