Nominasjoner til kritikerprisene for teater, musikk og dans 2020–2022
1. september er siste frist for medlemmer av Norsk kritikerlag til å stemme over de nominerte til Kritikerprisen for teater 2020–2022. De nominerte er:
Marius Kolbenstvedt, Julian Skar, Torbjørn Davidsen og Juliana Venter for
Flytende speil, premiere på Stamsund internasjonale teaterfestival 28. mai 2021
Ole Petter Ribe skriver i Shakespearetidsskriftet: Som en etterlengtet sentimental pil
gjennom hjertet av mine samlede scenekunstopplevelser, traff Flytende Speil et viktig punkt
hos meg i 2021. (…)Regissør Marius Kolbenstvedt satt som en bløt bauta og overvar
sammen med oss den tunge trøstesamtalen som utspilte seg mellom skuespiller Torbjørn
Davidsen og sangerinne Juliana Venter. Innslagene fra musiker Julian Skar skapte fine
forstyrrelser - ut av det monotont ubehagelige. Alle i rommet bar en autentisitet og autoritet
jeg sjeldent har opplevd, der de balanserte mellom potent stolthet og skjelvende ydmykhet.
Flytende Speil åpnet dermed øynene mine for et alvor i teateret som jeg hverken har sett
eller følt så sterkt før. Takk!
https://shakespearetidsskrift.no/2021/12/arets-forestilling-2021
Hedda Fredly skriver i Shakespearetidsskriftet: Det som blir sagt bygger på kunstnernes
egne liv, og man merker på de respektive utøvernes ulike uttrykk at de har valgt temaer hvor
mye står på spill. Det oppleves som det foregår en faktisk bearbeiding av traumer foran
øynene på oss, en slags terapi for åpen scene. Det handler blant annet om å forsøke å bryte
(ut av) nedarvede mønstre av vold og rus. Publikumsrollen oppleves også sårbar, alle den tid
vi bokstavelig talt kommer så tett på disse traumebearbeidingene, samtidig som man kjenner
seg helt trygg på at dette er kunstnere som vet hva de holder på med.
https://shakespearetidsskrift.no/2021/06/litt-risiko-mye-ro
Kunstnerisk team, ensemblet og Arne Lygre for Tid for glede. Premiere på Det Norske Teatret 29. januar 2022
Karen Frøsland Nystøyl skriver på NRK.no:
kva han som dramatikar er laga av. I stykket viser han kor sterkt og sant ein kan skriva om
løftet. Karakterane er kledde i rokokko-inspirerte kostyme, musikken vert framført frå eit orgel
Med «Tid for glede» stadfestar Arne Lygre
menneska(…)Modige grep i regi, kostyme, lys og lyd gjev Lygre sin tekst dette kvelvande
på scena, og ei lyssøyle får fleire sentrale funksjonar, mellom anna som solkverv. Og nett
denne estetikken, det leikne i kombinasjon med kontrasten mellom svart og kvitt, frigjer noko
både i karakterane og i språket.
https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_tid-for-glede_-pa-det-norske...
1.15826642
Per Christian Selmer-Anderssen skriver i Aftenposten: Tre timer med familiedrama,
brudd, tap og nattlige fester kjennes like intenst som orkan i januar. Like lett som en fønvind,
og like sprudlende morsom som en champagnefrokost. Åtte skuespillere er 16 forskjellige
karakterer, og hver eneste av dem er et mesterlig tilskudd til denne teatersymfonien. Hver en
replikk treffer publikum. Hver en karakter både provoserer, irriterer – og rører oss. Og hele
dette lykketreffet har skjedd med ny, norsk dramatikk på en hovedscene, noe som er
oppsiktsvekkende i seg selv.
https://www.aftenposten.no/kultur/i/JxXWJb/tid-for-glede-er-en-stor-begi...
Jon
https://www.dagsavisen.no/kultur/scene/2021/09/06/sterk-vind-er-et-drama...
Johannes Holmen Dahl, Nia Damerell, Anne Marit Jacobsen, Jan Grønli og Jon
Bleiklie Devik for Sterk vind. Premiere på Det Norske Teatret 4. september
2021
Mode Steinkjer skriver i Dagsavisen: Når Jan Grønli kryper under huden på
Fosses
funderinger rundt tid og evighet, er det som om han stanser det hele og ingen andre enn han
eksisterer. Og nettopp tid og sted er dette stykkets alt og ingenting, glitrende godt iscenesatt
av Johannes Holmen Dahl som gjør det klaustrofobiske til en kunst i seg selv og ordene til en
del av evigheten.
Julie Rongved Amundsen skriver i Klassekampen: Man kan tenke på
Fosse
som en
lavmælt dramatiker, en som gjennom gjentakelser drar språket ut i det langdryge, men på sitt
beste ligger det en thrilleraktig nerve der. Regissør Johannes Holmen Dahl legger inn en
uuttalt intensitet som gjør utviklingen spennende, samtidig som det gis rom til flere lette og
komiske sider. Kombinasjonen av intensitet, stillferdighet og komikk gir forestillingen en
kvalitet av absurd teater. Dette kunne imidlertid ikke vært gjort uten gode
skuespillerprestasjoner der skuespillerne evner å gi språket og ordene mye plass, både lydlig
og formidlingsmessig, samtidig som de bygger opp disse stillferdige, forunderlige
karakterene
https://klassekampen.no/utgave/2021-09-07/uendelig-klaustrofobisk
Kritikerprisen for musikk 2020–2022:
Det norske solistkor, Ensemble Allegria, dirigent Grete Pedersen og komponist Bent Sørensen for Matteuspasjon, Oslo domkirke 27. mars 2022 under Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival
https://www.aftenposten.no/kultur/i/Kz9xkX/styrken-i-det-stille
Bodil Maroni Jensen skriver i Ballade om strømmeversjonen: Bent Sørensens «Matteuspasjon» er skrevet for fire solister, kor og orkester. Korpartiene skaper ofte en sløret vev av melodilinjer og tekstlinjer ved at stemmene forskyves i forhold til hverandre.
|
Aksel Tollåli skriver i Aftenposten: Dette er ikke musikk som hever stemmen. Sørensens musikk har noe gjennomsiktig og skjørt ved seg, som en iskrystall som svever over publikum. Den er også slående vakker med en direkthet og lavmælt intensitet som vender seg til publikum. Musikken er først og fremst innadvendt, og blir med det intenst personlig. Det som fortelles, blir med ett om oss, tilhørerne, ikke bare den store, altomspennende |
|
bibelfortellingen. Det er vår lidelse Bent Sørensens «Matteuspasjon» forteller om. Om krig, kjærlighet og sorg, og det er så smertelig vakkert. |
Orkesteret har mye av den samme karakteren, og med fabelaktig presisjon, fra komponistens side og fra utøvernes, tar instrumentalistene stadig over klangfargen, og også uttrykket, hos sangerne. Denne slags nyanser krever konsentrert lytting, men verket får oss nettopp til å lytte på denne måten. Til detaljer.
https://www.ballade.no/kunstmusikk/a-ha-folge-med-bent-sorensens-matteus...
Dirigent Halldis Rønning for Tosca. Premiere på Operaen i Kristiansund 4. februar 2022
Magnus Andersson skriver i Klassekampen: Puccinis partitur er noe av det mest komplekse en dirigent kan gi seg i kast med. Ouverturen begynner med skjebnesvangre, tunge akkorder, og plasserer oss rett i Scarpias terrorregime. Rønning finner tyngde i tid, og
sekunder senere er tyngden mer spiss, skrikende og kaotisk. Alt faller så sammen i en spiral som stopper tiden, og tyngden opphører, som om marken under føttene forsvinner. Alt veksler raskt, men Rønnings direksjon fanger opp de psykologiske dybdene i verket. Det handler om å forme de mest intrikate melodiske forløpene, og det gjør hun med et liv i hvert ledd av armene. Du ser musikken helt ut i fingerspissene, siden Rønning dirigerer uten stokk.
https://klassekampen.no/utgave/2022-02-14/direksjonskunst
Kunstnerisk team og komponist Ståle Storløkken for konsertproduksjonen DRIV. Premiere på Trondheim Kammermusikkfestival 24. september 2021.
Amund Grimstad skriver i Klassekampen: Eg skal vakte meg vel for å kome med tolkingar av kva dette var, men personleg oppfatta eg det som noko post-apokalyptisk, og kanskje eit forsøk på å attreise ein normalitet etter krisa, pandemien eller kva det måtte vere. Og eg såg både konflikt og forsoning, og ikkje minst ein viss framtidsoptimisme trass alt. Men her er det ope for å tolke som ein vil, for først og fremst var dette ei heilt uvanleg sterk sanseleg oppleving.(…) Framsyninga «Driv» varte i berre 45 minutt, men på grunn av kompleksiteten, det multimediale og alle sanseinntrykka kjendest det som ei heilaftans oppsetjing.
https://klassekampen.no/utgave/2021-09-27/for-ei-gave
Det er en scenisk oppsetning så spektakulær
som bare Cirka Teater kan makte. «Driv» er også det mest kompromissløse den unike
teatergruppen har skapt på noen år. De har presentert en rekke brede forestillinger, gjerne
med familieprofil og gjerne med et smil på lur. Her er de på en annen arena, et samspill uten
ord, med en fremmedgjorthet solid understøttet av Storløkkens mektige musikk. Den er mer
atmosfærisk enn melodisk, og samtidsmusikkfølelsen blir forsterket av Trondheim Voices’
stemmebruk.
Ole Jacob Hoel skriver i Adresseavisen:
https://www.adressa.no/kultur/i/KzJxK4/du-har-neppe-sett-maken
Kritikerprisen for dans 2020–2022:
Ensemblet i 71 Bodies og koreograf Daniel Mariblanca for In First Person The
Dance. Premiere på Studio Bergen 24. oktober 2020
Mode Steinkjer skriver i Dagsavisen: Daniel Mariblanca og ensemblet 71 BODIES har med «In First Person The Dance» skapt en forestilling ulikt noe annet, en mangfoldig manifestering av kropp, kjønn og legning. I enkleste forstand er den ikke bare vakker, utfordrende og fascinerende. I bredere forstand knytter oppsetningen seg tematisk til hva det vil si å være en transperson, både i «førsteperson» og sett i forhold til omverdenen
https://www.dagsavisen.no/kultur/2021/08/27/den-nakne-sannheten/
Grethe Melby skriver i Bergens Tidende: I dette rommet er den tøffe tonen fra offentlig debatt borte. I stedet gir hver og en av dem oss nydelige selvportrett, alle med sine fortellinger, på sitt unike vis. Det er befriende. Det ender med at de alle ligger sammen,
nakne, som i et maleri. Det er menn med dametiss og damer med mannetiss. Noen har pupper, andre har ikke. Det er i seg selv et nydelig tablå, men at de er nakne er jo ikke så viktig. For jeg kjenner dem litt som mennesker, alle sammen.
https://www.bt.no/kultur/i/VqqbKr/en-reise-i-aa-vaere-menneske
Koreograf Elle Sofe Sara for Vásádus eana – The answer is land. Premiere på Festspillene i Nord-Norge 19. juni 2021
Karen Frøsland Nystøyl skriver på NRK.no: Som festspillprofil i Harstad har hun skapt et verk som tar i bruk både lyder og bevegelse, en danseforestilling omsluttet av et sterkt og mykt klangteppe av joikens iboende muligheter. (…). Mens klangene i musikken stadig utvider seg, vokser en forestilling om samhold frem. Den er drevet av musikken, dansen og et på alle måter samstemt kollektiv på scenen. Scenelyset endres gradvis slik at fargene på luene og scenografien kommer frem. Samtidig fremstår samholdet som et fenomen som utvider seg på scenen og blir kulturelt omsluttende.
https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_vastadus-eana–the-answer-i... sofe-sara-1.15541074
Aslak Heika Hætta Bjørn skriver på Scenekunst.no: Jeg tolker Vástadus Eanna – The answer is land som en fortelling om tilknytning mellom mennesker, og mellom mennesker og land, og hvordan våre relasjoner til hverandre formes av at tilknytninga til landet avskjæres. På et kulturelt og historisk plan om hvordan samer historisk har blitt påvirket av å miste sine landområder, og på et individplan om hvordan vi alle i dag blir stadig mer fremmede for natur og land. Forestillinga kunne gått seg vill i en lidelseshistorie, men selv med betydelig emosjonell tyngde, mener jeg at den heller kjennetegnes av livskraft og kreativitet, samhold og bevegelse.
https://www.scenekunst.no/sak/svaret-er-land/
|
Harald Beharie for Batty Bwoy. Premiere på Dansens hus 20. januar 2022 Grace Tabea Tenga skriver i Klassekampen: Harald Beharies «Batty Bwoy» etser seg fast i minnet.(…) «Batty Bwoy» er en nedsettende betegnelse på homofile i den jamaikanske dialekten patois og kan oversettes til «rumpegutt». Men det er også tittelen på dansekunstner og koreograf Harald Beharies første soloforestilling. Med lange sølvfargede rastafletter, ikledd joggesko, knebeskyttere og Adams drakt, problematiserer han karikerte framstillinger av skeive. Sesongåpningen på Dansens Hus griper dermed det skeive kulturåret 2022 ved hornene. https://klassekampen.no/utgave/2022-01-27/rumpa-i-vaeret Julie Rongved Amundsen skriver på Scenekunst.no: Det er noe besnærende virtuost over Harald Beharies bevegelser. Koreografien utføres med en intensitet som gjør det interessant å følge med på hver minste detalj i kroppens håndtering av bevegelsene. Han tar |
|
rommet på en måte som tidvis tar pusten fra meg, og selv om det også brukes innspilt musikk av ulikt slag, alt fra orgelmusikk til noe som minner mest om power-ballader, er det i de stille partiene jeg synes det er mest virkningsfullt. Dramaturgisk sett er forestillingen godt disponert, for selv om det er mange statiske partier, føles det hele tiden som om vi er på vei et eller annet sted. Etter å ha sett Harald Beharie danse, er jeg usikker på om begreper som feminint og maskulint gir mening. https://www.scenekunst.no/sak/kroppens-revansj/
(Pressemelding fra Norsk kritikerlag).
|
INTERVJU
- Vi bør alle være aktivister!
- Vi bør alle være aktivister!
(Fredrikstad): Diana Burkot fra Pussy Riot lar seg fortsatt inspirere av aksjonene til suffragettene, alle aktivistene på Den røde plass og riot grrrl bandet-Bikini Kill. – Aksjonisme handler ikke om å oppnå oppmerksomhet for egen del, det er ekstremt utmattende arbeid. Men det må gjøres, sier hun.
ANMELDELSE
På rett veg
På rett veg
(Bergen): Ei balansert blanding av humor og alvor gjer «E 16 Dødsvegen» til god, ramsalt revy.
ANMELDELSE
Ett kusligt och fängslande flickrum
Ett kusligt och fängslande flickrum
(Stockholm): Turteatern tar oss med till ett gastkramande men också lockande universum i sin uppsättning av Katja Brunners pjäs «Och helvetet är bara en bastu», som tar avstamp i fallet Fritzl. Det blir en krängande och minnesvärd färd ner i källarmörkret.
ANMELDELSE
«Dødsdansen» som grotesk komedie
«Dødsdansen» som grotesk komedie
(Bergen): Under teatersjef Solrun Tofts kunstneriske ledelse har DNS satset på å vise sosiale situasjoner og forskjeller i samfunnet. Det kan også spores en vilje til å tenke nytt om klassikerne, slik som med denne oppsetningen av August Strindbergs «Dødsdansen».
ANMELDELSE
Afterlife: I can love you to death
Afterlife: I can love you to death
Totalt teater med et radikalt potensial som treffer rett i hjertet.
ANMELDELSE
Frustrationer på ålderns höst
Frustrationer på ålderns höst
Trots en välspelande kvartett med skådespelerskor i sina bästa år och goda intentioner når Sibylle Bergs text inte riktigt fram på Torshovteatret. Ändå finns en stor behållning i att den visar på en tradition av satir och aktivism som kanske särskilt nu är stark inom tyskspråkig teater.
ANMELDELSE
Overgrep og lengsel i valsetakt
Overgrep og lengsel i valsetakt
(Trondheim): Skuespillerne danser inn på gulvet. Alle har mye og høyt hår, og ser nesten ut som tegneseriefigurer eller karikaturer. Livet finner sted blant alltid hviskende og trangsynte fordommer og alle vil noe annet enn det som skjer. «Der det finst fuglar» er både morsom og tragisk, men dypt går den ikke.
ANMELDELSE
Historiens sus
Historiens sus
«Library of Gestures» bygger på en fascinasjon for fortidens forsøk på å systematisere gester som i vestlige kretser ble forbundet med dannet beherskelse av talekunsten. Resultatet er en sval, intrikat og elegant komposisjon fremført av et dyktig fellesskap av dansere og musikere. Men gitt det moralske prosjektet som ligger til grunn for de historiske kildene, har forestillingen et tilsvarende perspektiv på materialet sitt og sin egen samtid?
ANMELDELSE
Vittig, intern og ujevn harselas med det erkenorske
Vittig, intern og ujevn harselas med det erkenorske
På sitt beste er «Spynorsk» som nynorsken selv: innfløkt, rå og poetisk. Tidvis er den også veldig morsom. Som politisk satire når den likevel ikke helt i mål.
NYHETER
Skuespiller og Høyre-medlem Geir Kvarme: – Hvis mitt eget parti går for en null-løsning for Nationaltheatret kan jeg på ingen måte forsvare det.
Skuespiller og Høyre-medlem Geir Kvarme: – Hvis mitt eget parti går for en null-løsning for Nationaltheatret kan jeg på ingen måte forsvare det.
Statsbygg har nå sendt fra seg utredningen av Nationaltheatrets to nye biscener under bakken på Tullinløkka. Teatret selv frykter at politikerne forkaster forslaget. Skuespiller og Høyre-medlem Geir Kvarme frykter at politikerne går for en null-løsning; at det gamle bygget bare blir pusset opp og at teatret ikke får en biscene.
PRESSEMELDING
Olav Dalgard og Henrik Rytters kritikarpris 2024 til Karen Frøsland Nystøyl
Olav Dalgard og Henrik Rytters kritikarpris 2024 til Karen Frøsland Nystøyl
Olav Dalgard og Henrik Rytters kritikarpris (tidligere Olav Dalgards kritikarpris) går i år til Karen Frøsland Nystøyl.
ANMELDELSE
Overlessa dommedag
Overlessa dommedag
(Bergen): «Melancholia» på Den Nationale Scene leiker seg i mellom det patetiske og det sublime. Men førestillinga bukkar under i hyperstilisert estetikk der ettertanken og dommedagsskrekken sjeldan får plass.
PRISER
Takketale til det norske Dramatikerforbundet
Takketale til det norske Dramatikerforbundet
Lørdag ble den palestinske dramatikeren og regissøren Ali Abu Yassin tildelt Dramatikerforbundets solidaritetstipend. Les Yassins takketale her
ANMELDELSE
Et moderne tenkesett i et vrengespeil: En folkefiende på Broadway
Et moderne tenkesett i et vrengespeil: En folkefiende på Broadway
(New York): Jeremy Strong og Michael Imperioli fronter besetningen i en selvrefererende forestilling som inkluderer publikum – og Extinction Rebellion, skriver Joe Martin i denne anmeldelsen av «An Enemy of the People» på Circle in the Square på Broadway, fra siste utgave av Norsk Shakespearetidsskrift. Se også vår omtale av Extinction Rebellions intervensjon under pressevisningen 14. mars: «Broadway overlever ikke på en død planet».