Stykket om Cally er godt, men tar Det Norske Teatret den første kvinnelege teatersjefen sin som også var nazist, inn i varmen? Tar dei ho på alvor?
I 1999 startet Johan Harstad kampanjen «Engler i Amerika tilbake til Nationaltheatret». Les essayet her!
(London): John R. Wilkinsons oppsetting av Fosses Winter forsøker å bringe mer mangfold inn i teatret, men feiler gjennom stereotyp karaktertegning.
En mann mister hukommelsen. En virkelighet går i oppløsning, og hverdagen blir en gåte. Florian Zellers FAR på Den Nationale Scene.
Rein og rytmisk, nedstrippa og naken og med gode regigrep får Sofokles' tekst hovudfokus, men maktar Det Norske Teatret å gjere stykket relevant i dag?
Et nyskrevet stykke som skildrer vold i nære relasjoner, men regivalgene løfter ikke problematikken ut av det forutsigbare.
To ulike forestillinger tar for seg ytring, språk og demokrati. Utgangspunktet er spennende, men resultatet varierende og potensialet ikke alltid godt nok utnyttet.
Hyllningen til diktkonsten överskuggar ibland dikten i Ljodahåtts form av konsert.
Murakamis komplekse, men enkle roman er på mange måter en tekst for vår tid. Men på teateret må man ha vilje og evne til å frigjøre seg fra det romanmessige for å få dette fram.
Ibsenfestivalen: Den tyske regissören Michael Thalheimer gästar för ändra gången i Oslo, nu med en nordisk klassiker, välkänd för publiken, men inte iscensatt på Dramaten det senaste kvartsseklet.
eller: EN NORSK HANDELSREISENDES DØD eller: «Velkommen til åpen prøve på Nationaltheaterets hovedscene». (Anmeldelsen inngår i prosjektet Kritikkens kunst)
De samme grepene som gjør Tartuffe til en helhetlig opplevelse gjør den også nokså statisk.