Adresse
Norsk Shakespearetidsskrift
c/o Litteraturhuset
Wergelandsveien 29
N-0167 Oslo
Telefon
(+47) 971 96 772
Publiseringsdato
Åpent brev fra Ali Abu Yassin - regissør, dramatiker og skuespiller bosatt i Gaza. Han har vært viktig for teaterutdanningen i Gaza gjennom mange år. Her skriver han om situasjonen etter bombingen av Al Ahli Arab-sykehuset. Vibeke Harper i Motforestillinger har hatt jevnlig kontakt med ham siden angrepene startet. 19. oktober mottok hun dette brevet fra Ali Abu Yassin som henvender seg til oss alle.
I Nationaltheatrets versjon av Arne Lygres seneste stykke «I vårt sted» blir relasjonene mellom karakterene følbare og tydelige som glødende bånd. Sigrid Strøm Reibos regi er enkel og presis. Skuespillerne er i bautaklassen.
I likhet med godt over 200 scenekunstnere og produsenter støtter NTO regjeringens forslag om at en ny tilskuddsordning for scenekunstgrupper legges inn i Kulturfondet. Bakgrunnen er at Danse- og teatersentrum fremstiller det som om «scenekunstfeltet» eller «fagfeltet» derimot er kritisk til at Kulturrådet skal forvalte ordningen.
Vi er glade for at det nå opprettes en ordning for etablerte scenekunstkompanier, men vi er uenige i stiftelsen Danse- og teatersentrums (DTS’) uttalelse om at den ikke burde etableres og forvaltes av Kulturrådet, heter det i dette oppropet, som har samlet 239 underskrifter, og i dag ble sendt til Stortingets kulturkomité. Se tekst og underskrifter her
(Oberhausen): Etter urpremieren på Det Norske Teatret i Oslo og videre produksjoner i Paris og Stockholm sto nå den tyskspråklige premieren på Arne Lygres siste store verk, «Tid for glede» – på tysk direkte oversatt til «Zeit für Freude» –, for tur. Hva har stykket å by et tysk publikum?
(Trondheim:) Sju musikere og sangere gjør skjærsilden til en lek, et sted for overraskelser og morsomme opplevelser (og om du selv vil, for ettertanke). Dantes Purgatorio X-XXVI er i Durante and the Bad Loves blitt til en vakker, rytmisk, innholdsrik og interessant forestilling.
Scenekunst for babyer assosierer mange gjerne med noe mykt, snilt og vennlig. Men i Øystein Elle og Karstein Sollis «Rock me Baby» er breibeint glamrock og blinkende scenelys det sentrale uttrykket. Les intervju med de festivalaktuelle kunstnerne her. Etter Vårscenefest i Tromsø, 2, mai 2024, vises forestillingen også under Festspillene i Bergen 2024.
(Bergen): «Chaplin: Diktatoren» er eit høgst underhaldande stykke med drivande godt skodespel og eit sterkt ensemble. Her er spinnvill språkleik og komikk. Tema som maktmisbruk, ustoppeleg skapartrong, ekteskap og politisk uro rører og engasjerer. Men burde avslutninga, med sitt vell av framtidstru, fått ein ny vri for å romme vonbrotet me står i no i dag? Er det nok å sette opp eit stykke satt til ei tid som minner om vår eiga?
«MOS» ønsker å vise den tilfeldige (og gøyale) koreografien som oppstår når man jobber med lyddesign i postproduksjon.
Inger Buresund og Tove Bratten gleder seg over at etablerte kompanier blir tilgodesett med 26 millioner i neste års statsbudsjett, og ser på historikken og utfordringene ved at ordningen blir lagt til Kulturrådets (post 55).
Som et apropos til Rogaland teaters «Macbeth», har vi hentet hovedrolleinnehaver Torbjørn Eriksens essay om Hamlet i Kjersti Horns kritikerroste oppsetning fra 2014. I essayet skriver han om sin innfallsvinkel til rollen og stykket.
En inkluderende kultur-toppleder med imponerende internasjonal erfaring, sier styreleder om Stine Nilsen.
Styret ved Dramatikkens Hus har ansatt Camara Lundestad Joof som ny kunstnerisk leder i et åremål på 4 år fra 1. august 2024.
(Stavanger): Rogaland Teaters oppsetning av Macbeth makter i stor grad å ta vare på ambivalensen og dobbeltheten i stykket, men blir tidvis litt for opptatt av forenkling og komisk opplett.
Jon Fosse var et lykketreff for det europeiske teatret, sier regissør Thomas Ostermeier, og får følge at Luk Perceval, som mener Nobelprisen til Jon Fosse er en anerkjennelse av den sterke europeiske teatertradisjonen. Teatersjef Erik Ulfsby er på sin side oppbragt over fraværet av norske avisanmeldelser av «Oresteia» i Jon Fosses versjon.
Hvorfor tilfredsstiller Fosse alle?, spør teaterviter Niels Lehmann. «Min tese er, at Jon Fosse med sin masterdramaturgi skaber et æstetisk kraftfelt, der på én gang peger ind mod fire kunstsyn, der alle indtager en central placering i vores samtid: realisme, romantikk, modernisme og postmodernisme.» Innlegg fra Fosse-seminaret under Festspillene i Bergen, 24. mai 2009. Bearbeidet som essay for Norsk Shakespearetidsskrift.