Som avslutning på Gunvor Hofmo-året 2021, gjør vi oppmerksomme på Gunvor Hofmo på tysk, et bidrag i serien Unknown Pleasures, av Tone Avenstroup. Produsert på oppdrag fra Lyrik im Ausland, Berlin, våren 2021.
Våre anmeldere har valgt sine favorittforestillinger fra året som gikk.
(London): I Lucy Baileys regi ble årets nyoppsetning av David Mamets Oleanna til en av sesongens mest tankevekkende forestillinger.
Teatervitenskapen ved Helsingfors Universitet står i fare. På grunn av nedskjæringer og omorganisering risikerer man å miste studiet og dermed forskning. Vi publiserer en engelsk oversettelse av Opprop for bevaring av Teatervitenskap, med mulighet til å signere!
(Hamar): I førjulstida inviterer Teater Innlandet til en skitten kjeller hvor toalettet er ødelagt og man aldri får seg en kopp kaffe. Det er vel verdt et besøk.
Ida Wigdel måler eit spanande portrett av «rølpete» og uraffinert feminitet gjennom sin kvinnelege dandy-figur.
Siden 2016 har én av fire teaterforestillinger oppført på norske institusjonsteatre, vært basert på kjente og bestselgende romaner. Kun 15 prosent var urpremierer av norsk samtidsdramatikk, skriver Hege Baugstø i dette debattinnlegget.
(Tromsø): Ødeland er et tettpakket stykke dokumentarteater som gjør krigshistorien nær og aktuell.
«Erik» av Silje Solheim Johnsen er et energisk og fascinerende portrett av en tjue år gammel gutt, om enn med en noe mangelfull kontekstualisering.
(Trondheim): Guttungen Elling er god til å rime ord, skuer utover havet og ser levende vesener der andre ser holmer og skjær. Han sier ikke mor, men Alli, han lar seg ikke oppdra uansett hvor mye omgivelsene krever og Alli strever med det. Elling er en skam og en tulling og en trussel.
(Bergen) Sven Åge Birkeland ble utnevnt til ridder av Den franske ordenen for kunst og kultur november i år. Nå melder BIT Teatergarasjen at han trer tilbake som kunstnerisk leder på grunn av alvorlig sykdom.
Ingvild Holms «Snikende død» hadde premiere på Scenehuset i Oslo 9. november. I assosiasjoner fra sceniske tablåer, lyder og tekst opplevde jeg meg selv som en fortvilet Poirot på leting etter en «Grande dame» som stadig døde og forsvant i gardinene.
(Trondheim): Bordet er overdådig dekket med sølvtøy og kaker mot skinnende, gylne baktepper. Fyrsten viser oss landskapet i landet, topografisk og sosialt, der elven går fra palasset, slynger seg forbi kakefatene og helt ned dit der de fattige bor. Det politiske programmet hans er at hele folket, uansett stand, skal få spise søtsaker, for søtt er så veldig mye bedre enn surt.
Endelig åpner Nasjonalballetten hovedscenen med gjestespillet «Dialogues», seks duetter skapt av renommerte og genierklærte koreografer, med dansere fra Nasjonalballetten og fire andre internasjonale kompanier. En gripende dansekunstopplevelse, men hadde ikke dette vært bedre i et mindre format, hvor hele publikum kunne få komme tettere på?
Wajdi Mouawads stykke «Forbrent – Nawals hemmelighet» viser krigens hjerteskjærende, umenneskelige logikk. Noen av Nationaltheatrets fremste skuespillere gjør stykket grøssende levende i Maren Bjørseths presise regi.
Regissör Jonas Corell Petersen öppnar upp Elfriede Jelineks olika betydelselager i en underhållande och musikaliskt rik tolkning av Schuberts «Winterreise» på Det Norske Teatret. Den kan starkt anbefallas.
«Hot Moon» av Ida Haugen er en utendørs forestilling ved fullmåne som tar form som et danse-rituale, der budskapet forblir noe uklart.
Hildur Kristinsdottir er ei kruttønne fra ende til annen. Hun starter den odde mockumentariske mammabloggen «My Little Willy» med sinnainnlegg og slutter med en dum tiss.
John Steinbecks klassiker från 1937 handlar om migranternas hårda villkor under depressionen och är en studie i negativa sidor av manlighet. Uppsättningen på Det Norske Teatret blir för lågmält dämpad och väl designad för att stycket ska få en drabbande kraft.
Watching «Licht und Liebe» was like watching a magician pull a rabbit out of a hat.