Adresse
Norsk Shakespearetidsskrift
c/o Litteraturhuset
Wergelandsveien 29
N-0167 Oslo
Telefon
(+47) 971 96 772
Publiseringsdato
(Tromsø): Må «Lang dags ferd mot natt» vare lenge? Mye kan tyde på det, iallfall å dømme etter teatersjef Egil Pálssons nye oppsetning på Hålogaland Teater. Prisen for hans tapre forsøk på en fortetning og fokusering av O’Neills familietragedie blir for høy. Ikke minst for skuespillerne.
(Kristiansand): När Ole Johan Skjelbred sätter upp Fjodor Dostojevskijs roman Idioten på Kilden Teater i Kristiansand blir det oftast absurt och komiskt överdrivet, men bara småroligt. Frågan är vad man egentligen vill med romanens berättelse.
(Bergen): «La notte è il mio giorno preferito» (Natta er min favorittdag) mediterer over dyr og økosystema dei lev i som eit ambisiøst og spennande utgangspunkt. Men det ferdige arbeidet gapar over for mange faktorar til å kunne formidle ei oppleving som verkeleg sit att.
Det sørgelige og komiske, nonchalante og sårbare, flettes sømløst sammen til en intim dansekonsert med legendene Joni Mitchell og Keith Jarrett i «The Köln Concert» av Trajal Harrell.
Etter 14 utrulege år er tida kome for å sleppe nye krefter til i teatersjefstolen på Det Norske Teatret. Erik Ulfsby har sidan han tok over teatersjefsstillinga flytta episenteret i norsk teater. No er han klar til å gi stafettpinnen vidare.
(Trondheim): Hvem kan vi bli når vi blir drevet til det ytterste? Hvordan rasjonaliserer vi det etterpå? Moral ifølge Medea på Trøndelag Teater har blitt en både fremmedgjort og nær fortelling om den mytologiske barnemordersken.
Løst basert på diverse filmsjangre, har koronakullet fra Nord universitet kokt sammen et gullrekke-hav av ideér, referanser og timing i «Stillhetens hotell» på Kloden teater. Det ligner en dramaserie hvor utallige manusforfattere har mesket seg uhemmet i virkemidler. Det gjør at gutta på Kloden til tider glemmer sitt eget motto: «Stillhet er styrke».
«Sluttspel» på Det Norske Teatret, i Bjørn Sundquists regi, viser at så lenge det finst menneske, går ikkje Beckett ut på dato. Oppsetjinga kjem til å bli bra når ho har fått sett seg, på premieren verka ho ikkje heilt ferdig.
I danseforestillingen «Sacrifice While Lost in Salted Earth» møter vi ni utøvere, inkludert den eminente musikeren Arash Moradi på Tanbur, et strengeinstrument fra Midtøsten. Alle har iransk bakgrunn og forestillingen er produsert av impure company ved den iransk-fødte, norske koreografen Hooman Sharifi. Med undertittelen «kollektiv ofring, et dødsritual» vekker forestillingen til live bilder, minner og historier som tar oss inn i et kaleidoskop av assosiasjoner og følelser. Forestillingen gir kjøtt og blod til kampen som våre iranske søstre og deres støttespillere står i.
I Riksteaterets oppsetning av «Stormfulle høyder» leverer skuespillerne livets mest intense følelser fra start til slutt. Dette fører dessverre til at de store tragediene i stykkets handling ikke gjør et spesielt sterkt inntrykk.
«Det iranske regimet har ikke bare stjålet dansen fra folket sitt, men de har også stjålet det iranske uttrykket fra dansekunsten», sier Hooman Sharifi, kunstnerisk leder av Impure Company, som denne helgen viser forestillingen «Sacrifice While Lost in Salted Earth» på Dansens hus i Oslo. I dette intervjuet forteller Sharifi om hvordan det har vært å jobbe med en utøvergruppe der han selv mistet eneretten på det iranske, og hva han tenker om situasjonen som utfolder seg i Iran i dag.
Nasjonalballettens RAW er en forestilling initiert av danserne selv, skapt på dugnad for å gi oppmerksomhet og penger til et veldedig formål og samtidig få hevet dansernes egen kompetanse. Vi får oppleve ti nyskapte og svært ulike koreografier. Det hele oser av skapervilje og utforskertrang. Noen prøver seg som koreografer for aller første gang og andre utforsker nye former og strukturer. Stor variasjon i stil og uttrykk, ypperlig danset av en stor gruppe dugnadsdansere fra Nasjonalballetten.
I «Jordbærstedet» fortsetter Johannes Holmen Dahl og Nia Damerell å dyrke et sobert og minimalistisk visuelt formspråk, dessverre på bekostning av dramaturgisk og fortellerteknisk klarhet. Til tross for nydelige rolletolkninger lykkes ikke forestillingen i å ivareta hele den eksistensielle dybden i Bergmans drama.
Når Jonas Corell Petersen setter opp Michael Ondaatjes «Billy the Kids samla verk» på Torshovteatret med en gjeng spreke skuespillere, blir det både lekent og muntert, men hvorfor blir det så monotont? Og hvorfor settes denne opp nå?
Ikke bare NTO (se under), men også Danse- og teatersentrum har levert sin høringuttalelse til Ytrinsfrihetskommisjonens rapport. Danse- og teatersentrum innvender at rapporten ikke reflekterer over «de skjøre strukturene i kunstsektoren: usikre finansieringsmuligheter, betydningen av sosiale nettverk for å lykkes og ikke minst manglende arbeidsrettslig vern.» Les uttalelsen her:
En legendarisk tekst («Vaginamonologene») møter ny dramatikk («The Supreme Gentleman») i denne spenstige programmeringen av Ilene Sørbøe og Runar Hodne på Oslo Nye.