Tre tekster er nominert til årets beste kritiske tekst innenfor feltet teater, musikk eller dans. Vinneren blir annonsert under Festspillene i Bergen torsdag 27. mai, og får et reisestipend på 15 000 kroner.
(Stavanger): Fjodor Dostojevskij løfter ingen moralsk pekefinger mot personer som er besatt av spillegalskap. Det merkes når «Spilleren» oppføres på teaterscenen.
Vinteren 2021 snubla regissør Peer Perez Øian over manuset til «Den kvite pesten» i teaterets arkiv. Kan dette stykket frå 1937 seie oss noko om det vi har vore igjennom det siste året? Gjennom ei leiken utforsking - med manus i handa - vil skodespelarar og regissør forske i nett dette.
(Grimstad): Det er ikke slik teater skal være. Påkostet, innholdsløst og overfladisk. «Erasmus Montanus» er like næringsfattig som hvitt brød!
Vi kunstnere stjeler og låner fra alle kulturer, vi fråtser i lånte identiteter. Selvfølgelig gjør vi det. Det er en del av kunstens vilje til å tolke og speile verden å appropriere kulturuttrykk, skriver scenekunstner Kirsti Ladegaard i dette debattinnlegget.
Tilsvar fra Knut Ove Arntzen til Deise Nunes’ kritikk (07.05) av hans anmeldelse av Duduzile Mathonsis' «Bitch Where the Fuck is my Manifesto?!» (03.05.21).
Et svar til Knut Ove Arntzens kritikk av Duduzile Mathonsis «Bitch, Where The Fuck Is My Manifesto?!»
Teater-okkupantene i Frankrike kjemper for en viktig politisk sak: «reformen av arbeidsledighetsloven», forklarer teatersjef på Black Box, Anne-Cécile Sibué-Birkeland. Ulikheten mellom freelancere og fast ansatte, er likevel mindre enn den er i Norge.
Som første kulturinstitusjon i Norge setter Hålogaland teater nå opp såkalte «relæxte forestillinger». Det har vært en bratt læringskurve, men nå håper prosjektleder Ulrikke Benestad Fuller-Gee at teatrene i sør vil følge etter.
(Bergen): Duduzile Mahtonsi kommer fra Sør-Afrika, med bakgrunn som kunstner, og er bachelor fra Scenekunstakademiet i Fredrikstad. Norsk teater har bruk for kunstnere med en ikke-europeisk bakgrunn, og i denne forestillingen har hun laget et manifest om å være seg selv, gi blaffen i alle konvensjoner. Det lykkes hun delvis i.
Med «Jazz ain’t Nothing but Soul» går Tabanka eit skritt vidare i eit viktig arbeid om å re-formulere dansehistoria – ved at opphavet, og ikkje jazzdansen sjølv, får hovudrolla.
I belgiska Flandern har pandemin påverkat kulturpolitiken, liksom att den paradoxalt har hjälpt till att skapa en medvenhet om vad inte minst scenkonst har för betydelse för samhället. Och det har inte skett utan skarpa protester. Intervjuer med den fria gruppen Needcompany och institutionen NTGent.
(Hamar): Med de senere års politiske utvikling er figurteateret «Simplicissimus», om det tyske satirebladet med samme navn, aktuelt som en røykbombe. Små grep vil gjøre at bomben blir mer effektfull.
(Nesodden): Theatre Corpus er premiereklar på Teater Innlandet (28. april) med en figurteater-kabaret basert på menneskene og historien til det tyske satirebladet Simplicissimus. – Det er forpliktende og stiller krav til den kunstneriske kvaliteten på figurene, sier kompaniets kunstneriske leder, Tormod Lindgren. Vi besøkte ham i atelieret på Nesodden.
Schauspielhaus Graz i Austerrike sette opp Johan Harstads «Krasnojarsk» som ei vellukka virtuell oppleving i 360 grader med VR-briller.
In this episode of Directing Theatre we meet the German director Susanne Kennedy. She graduated from Amsterdam School of the Arts in 20015, and has worked at theaters like Het National Amsterdam and Münchner Kammerspiele, where she developed her physical and abstract performative language, since 2011, and at Volksbühne Berlin. In her work she is questioning if the virtual world is an opportunity or a trap for mankind. In 2020 she opened the virtual installation Ultra Worlds at Volksbühne. In this podcast she also talk about the importance of the artistic collective and comments on the work of Müller and Vinge. Directing Theatre is hosted by Runar Hodne and supported by Norsk Kulturråd.
(Bergen): Madame Bovary i postmoderne innpakning, i regi av Melanie Mederlind på Den National Scene.
Det Norske Teatret har nådd langt med direktestrøymingar av teaterframsyningar. No blir også Zeshan Shakars prisløna roman Tante Ulrikkes vei tilgjengeleg over heile landet, 23. april. Pressemelding her:
I helgen lanserte Nationaltheatret National Digital med urpremieren på Lars Noréns «Etter stillheten». Vi har snakket med regissør Eirik Stubø om hans forhold til Norén - og om stykket, som Stubø beskriver som «et siste forsøk på å sjekke seg ut av hotellet». I intervjuet kommenterer Stubø også sin avgang som teatersjef på Dramaten og den svenske «tystnadskulturen».
(Bergen): Min opplevelse av et mulig antroposcenisk teaterprosjekt av Ludvig Uhlbors.