Adresse
Norsk Shakespearetidsskrift
c/o Litteraturhuset
Wergelandsveien 29
N-0167 Oslo
Telefon
(+47) 971 96 772
Publiseringsdato
Type
- Artikkel (1971) Apply Artikkel filter
- Bildegalleri (2) Apply Bildegalleri filter
- Hendelser (4) Apply Hendelser filter
- Innholdsboks (4) Apply Innholdsboks filter
- Notert (5) Apply Notert filter
- Profil (398) Apply Profil filter
- Statisk side (9) Apply Statisk side filter
- Utgave (74) Apply Utgave filter
- Video (4) Apply Video filter
(Bergen): På Den Nationale Scene utforsker «Menn som ingen treng» aktuelle temaer omkring ensomhet, ekstremisme og samfunnets forventninger. Forestillingen er både rystende og rørende, og publikum sitter igjen med en intim opplevelse av hva maskulinitet og marginalisering innebærer.
(Porsgrunn:) Vinterscenen, Grenland Friteaters vinter-biennale, bød på teater, musikk, slampoesi, utstillinger og verksteder. Midt i debatten om intersosialt teater, gir festivalens små forhold, oversiktligheten, og varmen folk viser hverandre, ypperlige muligheter både for interaksjon og diskusjon.
I 5. episode av Skuespillsamfunnet er Jerzy Grotowskis «Towards a Poor Theatre» utgangspunktet for samtalen mellom Hildur Kristinsdottir og Espen Klouman Høiner. Samtalen tar for seg breaking, det (kostbare og ressurskrevende) fattige teatret, skuespillerens ferdigheter eller triks, teater og tro og Grotowski som 60-tallets Jordan Peterson. Blant annet. Skuespillsamfunnet er laget av Espen Klouman Høiner, i samarbeid med Norsk Shakespearetidsskrift. Musikkvignett av Camilla Vatne Barratt-Due. Støttet av stiftelsen Fritt Ord.
(Trondheim): Rosendal Teater og Dansit i Trondheim presenterer Maja Roels «Utopia – Et drømspel fra Saupstad». Forestill deg en sted der det immaterielle rår og drømmer måles, deles og fetisjeres. Saupstad skal gjennom et aldri så lite løft, men først skal det manifesteres i drømmene våre.
RED FLAG er dessverre hverken tydelig nok tematisk, eller insisterende nok i bevegelsesmaterialet, til å vekke et tydelig miljøengasjement i meg.
En av Frankrikes mest betydningsfulle iscenesettere ønsker ikke lenger å lede det han kaller et offentlig teater i krise.
Triptych-verket «Fasade», projisert på en ikke hvilken som helst husvegg i Thereses gate på Bislett, krever 40 minutters intens konsentrasjon, lytting og puslespillaktig fortolkning av bilder og lyd i ulike lag og nivåer. Tilbake får du levende lokalkunnskap, du gjør overraskende oppdagelser og får en ny og fortryllet opplevelse av nabolaget. Det er likevel vanskelig å fri seg fra følelsen av å ha gått glipp av noe underveis.
Under en pressevisning av «An Enemy of the People», ble teatret Circle in the Square stormet av Extinction Rebellion-aktivister. Det var en også kunstnerisk sett vellykket intervensjon, midt under Ibsen-stykkets folkemøte.
Jeg trodde musikalen «Evita» var gått ut på dato, men Oslo Nye Teater har greid å gjøre rockeoperaen til en svært så medrivende opplevelse. «Evita» kan bli teaterets vei ut av vanskelige tider.
Black Box teater gir rom for både historie(om)skrivning og fysisk fremtidsfabulering under årets utgave av Oslo Internasjonal Teaterfestival.
«Silent Legacy» lener seg godt på representasjonen og pirker borti betente temaer
med lettvinte koreografiske løsninger.
Formgrep Arne Lygre har eksperimentert med over et langt kunstnerskap, har med «I vårt sted» nådd et nytt nivå, integrert ikke bare som stil, men som tenkemåte, heter det i juryens begrunnelse for kåringen.
Forfatteren, musikeren, skuespilleren, regissøren og filmskaperen Lola Arias er tildelt Den internasjonale Ibsenprisen 2024.
I kunstprosjektene sine jobber Ibsenprisvinner Lola Arias ofte med mennesker som er marginaliserte. Det kan være flyktninger, innsatte i fengsel, sexarbeidere, krigsveteraner, bostedsløse – mennesker som ikke ellers er representerte på teaterscener. Kunsten hennes stiller spørsmål ved sosiale og samfunnsmessige strukturer. Vi har snakket med Lola selv og noen av hennes kolleger og mangeårige samarbeidspartnere.
Assosiasjonsrommet åpnes til det ekstreme i Maritea Dæhlins vennlige søvn-forestilling «Sleep Locks the Bones». Det oppleves svært vitalt. Men det utfordrer kritikerrollen, skriver Hedda Fredly.
Nasjonalballettens versjon av «Vildanden» byr på mange vakre øyeblikk, men den er noe hakkende og usammenhengende, som om den vil si for mye.
Elfriede Jelinek hamnar mitt emellan fest och allvar i ett stycke som har förlorat sin udd med tiden. Skådespelarna gör åndå ett gott jobb i fotbollsbaren.
Regissør Tyra Tønnesen behandler Kafkas mesterverk med en formidabel suverenitet og tilfører stoffet en dynamikk og letthet uten at det går på bekostning av den eksistensielle tyngden. Med samme imponerende selvfølgelighet håndterer de fire skuespillerne et omfattende og mangslungent persongalleri.