Er verdien av et repertoarteater viktigere enn sosiale rettigheter?

Jeg er en privilegert, fast ansatt skuespiller i norsk teater. De plassene er det få av. Og vi som er så heldige å være i besittelse av en slik, bør hver dag føle seg forpliktet til å være en stemme for alle frilansere i feltet. Et teater tilhører ikke bare de som til enhver tid jobber der.

Det tilhører også alle de som en gang skal jobbe der. Som frilanser eller fast. Hvis det skal være noe poeng i atdet finnes faste ansettelser, så må det nettopp være av den grunn at de skal kjempe for å styrke arbeidsrommene i teaterfeltet. Hva gjelder felleskapets arbeidstider, lønn og det kunstneriske innholdet. 

I debatten rundt den nye tariffavtalen NSF har oppfordret sine medlemmer til å takke ja til, så har NSF og Det Norske Teatret opplevd at protestene mot avtalen er mangelfull i sin kritikk. Jeg opplever den også mangelfull. Fra deres side. 

Den nye tariffavtalen mangler et prinsipielt blikk på hva slags rammer vi ønsker at arbeidstakere skal ha i et samfunn.

Og der må man gjerne være uenige.

For de av oss som ønsker at et samfunn skal ha arbeidstakere som kan leve av sitt yrke, så mener jeg at avtalen er en instrumentell start på å lage en ny og forverret hverdag for skuespillere. Det vil ikke nødvendigvis skje neste år, kanskje heller ikke året etter. Men når denne løsningen først setter seg, er det ingen grunn til at dette ikke blir den normale dagsorden - ikke unntaket for en produksjon eller enkeltaktør. 

For hvor ligger incentivet for å ikke planlegge for et repertoarteater som utelukkende består av korte kontrakter som går over i dagsgasjer? NSF virker ikke å være i stand til å ta vare på sine medlemmers mulighet til å være borgere i en norsk økonomi.

Hvis man er av den oppfatning at man tror en nyutdannet skuespiller, eller en som endelig har fått sin sjanse ved en instutisjon, har anledning til å takke nei til å jobbe videre på sin nyvunnede arbeidsplass - så tror jeg man tar feil. For man er en svak part opp mot arbeidsgiver i mylderet av subtile nyanser og flaks som i det hele tatt avgjør om man får denne sjansen. Og om man får den, så tar man den. 

Og sannsynligvis for enhver pris.

Er man en skuespiller med sterk posisjon på flere flater, det være seg i tv, film, teater eller annet, kan handlingsrommet nettopp være dét - et annet. Da kan det hende man har anledning til å takke nei. Da er kanskje noen dagsgasjer spredt over noen måneder noe man kan klare seg uten.

Men er man ikke i en slik sjelden og privilegert situasjon så tror jeg at man takker ja. Også til en svak avtale. Fordi man vil jobbe. Og fordi man vil høre til. Og betale en regning. Og fordi den ene jobben kanskje en gang nedi veien vil gi en en ny sjanse.

Og man vet ikke da, om man om noen måneder senere skulle være så heldig å få kontrakt f.eks. i en annen landsdel. 

En kontrakt man i såfall må takke nei til. 

NSF er med på å sakte dreie sine egne medlemmer inn på en sti av småjobber man må rive til seg på sin reise. 

Det må man gjerne være for.

Men det er en samfunnsmodell jeg er i mot.

Den sterkestes rett lager ikke den beste kunsten, heller ikke redsel. I min verden er jeg sikker på at den beste kunsten er noe man skaper i trygghet, sammen med sine kollegaer. Og i den tryggheten finnes det kvalitet. Det er derfor vi har en kulturpolitikk i Norge som har fått frem så mange felt på et høyt nivå i kunsten - og teatret. Og den ønsker jeg at skal bygges videre og sterkere. Og ikke sakte og umerkelig pulveriseres. 

Til det trengs det noe så prosaisk som sterke tariffavtaler.  Til å leve av. Og med.

Er verdien av et repertoarteater viktigere enn sosiale rettigheter og muligheten til å kunne jobbe for en lønn som man kan leve av?

Jeg mener nei.

Institusjonene må lage kunst innen for de rammene man har til rådighet, og samtidig ivareta sine ansatte, uavhengig av tilknytning. Og om man skal gå ut over disse rammene er det ledelsens og styrets mulighet å argumentere for ytterligere bevilgninger fra politikere og stat.

Det er fult mulig å lage scenekunst på et internasjonalt nivå, og i masser, uten at aktørene skal få svekkede sosiale rammer i det samfunnet de lever i.

(Publisert 31.08.2022)