Adresse
Norsk Shakespearetidsskrift
c/o Litteraturhuset
Wergelandsveien 29
N-0167 Oslo
Telefon
(+47) 971 96 772
Publiseringsdato
Type
- (-) Remove Artikkel filter Artikkel
WEEs «Under the Nothing Night» preges av et de-sentrert fokus det er vanskelig å finne seg selv i.
(Førde): Kyrre Eikås Ottesen er Eddie Carbone, fullt og heilt, slik Eddie Carbone også er seg sjølv fullt og heilt i Teater Vestland si dramatisering av klassikaren «Frakt under havet».
Difor går det gale med han. Rolleprestasjonen derimot, er formidabel.
(Köpenhamn): Sigrid Strøm Reibo arbetar effektivt med ensemblen och teaterns alla effekter i sin kraftfulla iscensättning av Brechts Mutter Courage. Uppsättningen är en osentimental skildring av mänsklighetens permanenta krigstillstånd.
(Trondheim): I «Enemy of the People» blir folkefienden framstilt i lyder og lys. Som helten, som monsteret, som fienden av folket, som offerviljen, som ord og klanger og bilder. Teatersalen er et møte mellom det improviserte og det forberedte, og fylles av overtoner og undertekst.
(Stockholm): Teatrar och vissa museer i Stockholm har på grund av rådande pandemi beslutat att hålla stängt fram till och med den 19 november. Operan och biblioteken är fortfarande öppna. Roland Lysell kommenterar.
Den svenske Scenkonstbiennalen 2021 startet i går, 18. mai. I tillegg til live-fremføringer er flere forestillinger tilgjengelig via strømming gjennom hele festivalperioden, 18.-21. mai. En av dem er «Är det krig än?» av russiske Mikhail Durnenkov på Teater Galeasen. Les intervju med regissør Natalie Ringler her
(Berlin): Second lockdown of culture hits Germany’s theatres in great despair. Commentary by Thomas Irmer.
(Stockholm): I Michael Thalheimers tolkning av Hofmannsthals «Elektra» står den döde faderns blick och för oss människor främmande krafter i fokus. Rebecka Hemses prestation i huvudrollen är lysande.
(Bergen): Rosalind Goldberg si forestilling «The Field» demonstrerer enkelt og elegant korleis rom, musikk, lys og kropp fungerer som rørleg og formbart gods. Forestillinga manifesterast som ei høgst meditativ og minimalistisk poengtering av det tematiske, og framstår slik like formbar som det teoretiske utgongspunktet. Etter premiere på Oktoberdans, spelast den no på Black Box teater.
Nationaltheatret skal rehabiliteres. Men hva vil vi kunne tilby publikum – og hvordan kan vi bevare arbeidsplasser i anleggsperioden på over fem år? Nå trenger vi svar, Abid Raja! skriver ansatte i et åpent brev til kulturministeren.
Teater kjøpt på internett? Ideen er like komisk som den er absurd. Guandaline Sagliocco fortsetter sin humoristiske utforsking av kunsten.
(Trondheim): Rosendal teaters svarte boks ble et vidunderrom for tre dager. Saturn hadde sådd i hagen, funnet fram sigden sin, høstet og ga alle sin sjenerøse del. Det er synd på dem som ikke bor i Trondheim.
(Bergen): «Pølsetjuven» er en liten juvel om et alvorlig emne. Alle må få lov til å være den de er, ikke den alle de andre forventer at man skal være
(Oslo): Claire de Wangen har laget en finurlig thriller som legger opp til publikums egen utforskning av rom og historier. Men etter en stund går jeg lei av å kikke på de samme butikkene.
Kompaniet Ymist uppsättning av «Melancholia II» visar på en ny tillnärmning till hur Jon Fosse kan spelas. Samtidigt visar den konstfullt hur teatern kan finna relevans i att tala om skamfyllda och tabubelagda teman som psykisk sjukdom och ålderdomens förlust av fysisk förmåga.
I forbindelse med prisoverrekkelsen, 21. oktober, legger vi ut Valborg Frøysnes intervju med skuespiller og regissør Tonya Pinkins (nummer 2-3 2020). Her forteller hun åpenhjertig om situasjonen i amerikansk teater, Black Lives Matters-protestene, og hvorfor hun ikke kan stemme på Biden.
«Det er mye å lære om både høyrepopulismens verdier og FrPs kultur i denne saken», skriver forfatter Sverre Knudsen, som har fulgt rettssaken mot Laila Bertheussen, t.o.m. forsvarsadvokat John Christian Eldens «snedig plasserte prosedyre-forsmak» fredag i forrige uke. Imorgen begynner prosedyrene i Oslo tinghus.
I «Mørke 1-4» er fleire eksperimentelle og smale uttrykk i sving samstundes, både samtidsdans, poesi og samtidsmusikk. Det synest å vere eit poeng for koreograf Janne-Camilla Lyster å gjere dansen tilgjengeleg for publikum – i så måte blir kanskje denne framsyninga i overkant kompleks.
(Kristiansand): Susie Wang på Kilden er som en splatterfilm. Ikke bare på grunn av horror, blod og galgenhumor, men også fordi forestillingen skaper et illusjonsunivers som på kino. Når bruddet kommer, ser vi på alle måter avgrunnen i illusjonen.
(Bergen): Selv om forestillingen «Røyk over Isdalen» til tider er litt artig, er stykket mer en kronikk enn det er komikk. Den griper inn i en svært interessant og aktuell diskusjon, men rammefortellingen har visse problemer.