Innlegg ved teatersjef Stefan Larsson, Den Nationale Scene.
(Bergen): Med finmasket spill og svært gode vokalpresentasjoner er «Lazarus» den beste forestillingen på Den Nationale Scene i Stefan Larssons tid.
Hanne Tømta, Yngve Sundvor, Morten Traavik og Sigrid Strøm Reibo har studert regi ved teaterakademier i Moskva og St. Petersburg, i perioden 1992 til 2010. Vi samlet dem for å høre om russisk teaterkultur, mentalitet og samfunn og hva de hører fra sine russiske venner og kollegaer om konfliktene de står i i dag.
(London): Rebecca Frecknalls utsolgte nyoppsetning av Cabaret er blitt en påkostet gimmicksom ender opp med å punktere stykkets alvor.
Árpád Schilling fra det internasjonalt kjente kompaniet Krétakör valgte å forlate Ungarn i 2018: her forteller han om bakgrunnen.
(Berlin): Som «statsfiende» kan ikke Ilja Khrzhanovskij vende hjem til Russland i overskuelig fremtid. Men som russisk jøde, med en ukrainsk bestemor, kan han heller ikke dra tilbake til Kyiv, der han har ledet det, nå nedbombete, minnesentret for massakrene i Babij Jar. I dette intervjuet snakker Khrzhanovskij om DAU-prosjektet, Russlands manglende oppgjør med fortiden, og det russiske selvbildet som et utvalgt folk.
(Köpenhamn) Signe Egholm Olsen gör ett starkt porträtt av den intelligenta och troligen psykotiska barnamörderskan Medea. I Sigrid Strøm Reibos uppsättning av «Medea» blir huvudpersonens utspel ett radikalt ifrågasättande av en rådande världs(o)ordning, där de «normala» framstår som fega och hållningslösa.
Påskeaften avholder Segal Center i New York et 12-timers solidaritetsarrangement for Ukraina. Medvirkende er bl.a. Robert Wilson og Tony Kushner i samtale med Oscar Eustis. Mer om programmet, som strømmes fra kl. 10.00 (N.Y. tid), her:
I «Revenge of the Lawn» sier Helgebostad/Rueslåtten at du kan se til helvete å komme deg vekk fra plenen deres! Men at du kan komme tilbake senere på kvelden, for da er det fest.
Iceland Dance Company sin versjon av «Romeo og Julie» går laus på klassikaren med både ironi, bokstavlege tolkingar og ramme alvor. Samtidig er denne versjonen sin eigen – ekstravagant, gjennomarbeida og fleirsidig .
(Trondheim): Multiplié dansefestival er en sjeldent ambisiøs og upretensiøs festival. Med sin sterke lokale forankring skaper festivalen både uforglemmelige inntrykk og utvider mangfoldet på scenen.
Med «Birds of lll Omen» fortsetter Leven sitt dypdykk ned i stigmaet rundt en «smittsom og uren», skeiv identitet, i et forsøk på å kroppsliggjøre ikke bare egen diagnose, men også virusets historisitet.
(London): 1. april arrangerte Royal Court Theatre en lesning av ukrainske dramatikere, og Natal’ya Vorozhbits skuespill «Bad Roads», som en støtteerklæring etter Russlands invasjon av Ukraina. Den iscenesatte lesningen kan strømmes frem til 9. april.
(Trondheim:) Parsifal er en enfoldig narr på vettløs jakt etter en plass i verden. På Trøndelag teater blir jakten en morsom og rystende reise inn i en regelstyrt virkelighet ingen forstår. Forestillingen er opprørende og god.
Nøktern enkelhet og komisk overdrivelse skaper en sjarmerende, sympatisk og drivende god musikal, med et strålende ensemblespill og fantastiske enkeltprestasjoner.
(Budapest): Valget i Ungarn søndag 3. april stiller alt på spissen – innenfor kulturen er ikke minst det frie feltet truet av reduserte ressurser. Det handler om kjernespørsmål innenfor kulturpolitikken, i landet som har størst kulturbudsjett i hele Europa. Vi har truffet opposisjonens kulturpolitiske rådgiver, Péter Inkei.
I en ny svensk roman blottlägger regissören Jenny Andreasson en osund arbetsmiljö vid Dramaten, tyngd av tystnader och halvsanningar. Hennes fiktion ligger nära verkligheten, och Eirik Stubø, som var chef 2015-19, utpekas särskilt för brister i sitt ledarskap.
Nationaltheatret utsetter årets Ibsenfestival til 2024. Hovedårsaken er at teatret står midt oppe i en fortsatt uavklart rehabiliteringsprosess, hvor usikkerhet rundt utflyttingsdato og midlertidige scener har gjort planleggingen av årets festival svært vanskelig.
(Molde:) På Teatret Vårt settes søkelyset på fellesskapet med «Jo mere vi er sammen». Det er en velspilt og engasjert forestilling, men som ikke utsetter publikum for særlig risiko. Tematikken blir for overtydelig og avklart, der vi, som publikum, ender på rett side av polariseringen.