Hvor går vi herfra med grensekryssende samarbeid?

En tåkelur kunne høres gjennom kraftige høyttalere på tvers av Pasvikelva fra den norske siden og over til den russiske siden av landegrensa som strekker seg gjennom elva. Som en del av avslutningen til årets Barents Spektakel skulle de to lydkunstnerne, norske Tine Surel Lange og russisk-ukrainske Pavlo Grazhdanskij, gjennomføre verket «Two Sides of the River». Det som skulle være en fysisk lydutveksling over pandemistengte grenser, gikk ikke som planlagt. Fra den frosne elvebredden ventet vi på svar. Det kom ingen lyd tilbake.

Den 18. utgaven av Barents Spektakel i Kirkenes – en grenseoverskridende kunst- og kulturpolitisk festival med utstillinger, framføringer, musikk, teater og debatter, løftet fram et åpent spørsmål som årets tema: Where do we go from here? Tittelen er lånt fra Martin Luther King Jr. sin siste publikasjon, med undertittelen – Chaos or community? - en bok om borgerrettigheter og likeverd.   

Dagen etter åpningen 23. februar, skjedde det som vi til det lengste hadde håpet ikke skulle skje: Russland invaderte Ukraina. Brått ble festivalens tema tilført en aktualitet vi aldri kunne forestilt oss. Vi valgte å gjennomføre festivalen: kanskje mer enn noen gang opplevde vi det som viktig å holde rommene for samtaler og kritiske spørsmål gjennom kunst og kultur åpne.

Torsdag 3.mars lyssatte en rekke kulturinstitusjoner sine bygninger i blått og gult, som en solidaritetsmarkering for det ukrainske folk. Det samme gjorde vi under Barents Spektakel, ledsaget av en uforbeholden fordømming av den russiske invasjonen av Ukraina. Nå, i kampens hete, må vi imidlertid holde hodet kaldt når vi som kulturaktører velger våre virkemidler for å støtte opp om fred.

Hvor går vi herfra?

Jeg hadde tysk mor, og ble mobbet på skolen hver dag for det, fortalte en av paneldeltakerne i Fjernsynsbro – New Era, under årets Barents Spektakel. Prosjektet er en gjenskaping av det første samsendte TV-programmet mellom Norge og Sovjetunionen i 1988, der panel med vanlige folk på hver sin side av den norsk-russiske grensa via satellitt fikk snakke med hverandre. I 2022, med en ny separasjon grunnet pandemistengte grenser mellom landene, initierte den norske produsenten Carl Christian Lein Størmer sammen med russiske 1999Q og Fridaymilk et nytt møte. Samtalen mellom panelet i Kirkenes og Nikel lørdag kveld, to dager etter krigsutbruddet, fikk da utvilsomt en forsterket relevans. Felles bekymringer for situasjonen ble delt, og linjer trukket mellom fortida og det som ligger foran oss – der altså paralleller ble trukket til faren ved å dømme et helt folk på grunn av sine styresmakters handlinger. Et vern om russere, og særlig barn, ble fremhevet, sammen med verdien av et fortsatt godt naboskap.

Flere europeiske teatre og konserthus avlyser nå sine opptredener med russiske utøvere. Russland stenges ute av Eurovision, og russiske idrettsutøvere ekskluderes fra mesterskap. Onsdag erklærte Munchmuseet full stans av alle samarbeid med russiske institusjoner og privatpersoner. Kilden i Kristiansand og KODE i Bergen er blant institusjonene som gjør det samme. Kanselleringer, sanksjoner og utestenging rettet mot russiske aktører er verktøy som nå settes i verk i bestemte og desperate forsøk på å demme opp mot krigen og samtidig vise solidaritet med Ukraina.

Stans av idrettsarrangement og konkurranser, som mesterskap og Eurovision, der utøverne representerer flagget og skal konkurrere på vegne av staten Russland, mener vi er riktig og viktig. Å avlyse alt samarbeid med russere, mener vi derimot ikke bare er feil, men også en forsømmelse av vår mulighet som kulturaktører til å bidra til endringer. 

I desperasjonen etter å vise handling i solidaritet med det ukrainske folket, mener vi det er essensielt å differensiere mellom aktører som har koblinger til makthaverne i Russland fra enkeltkunstnere og grupper som ikke har disse koblingene, eller som ofte – sjeldent risikofritt – står i opposisjon til regimet. Det er denne siste gruppen vi mener vi ikke bare må opprettholde, men nå også forsøke å styrke samarbeid med. 

Å sende et signal og vise protest til russiske myndigheter, går igjen som begrunnelse for kulturboikotten som nå brer seg. Vi må ikke glemme at vi da samtidig sender et signal til enkeltaktørene, kunstnerne og gruppene som også protesterer mot den samme statsmakten, men som samtidig ved å heve stemmen, løper en risiko for egen sikkerhet. Hvis vi kan gi dem et ørlite håp for forandring i eget land ved å være et kontaktpunkt for ytring og samarbeid utenfra, anser vi det som vårt ansvar å fortsette samarbeid.

Norsk teater- og orkesterforening (NTO) vedtok denne uka et sett felles retningslinjer for hvordan musikk- og scenekunstinstitusjonene kan forholde seg til russiske kunstinstitusjoner- og utøvere i krigssituasjonen som pågår. Der oppfordrer de sine medlemmer til en vurdering om boikotten rammer Russlands regime, og presiserer at uavhengige enkeltkunstnere som ikke aktivt representerer statens interesser, ikke bør utestenges. Det første punktet presiserer også det vi som kulturaktører nå må løfte fram: Et fritt kunst- og kulturliv er sammen med fri presse og frie valg grunnstener i demokratiet.

Politisk snøstorm

«Det blir nå livsviktig for Kreml å kontrollere fortellingen om krigen i Ukraina. Samtidig blir situasjonen enda mer livsfarlig for de russerne som eksponerer Putins løgner. Dette kan være starten på en total struping av Russlands siste uavhengige medier», skriver Stian Eisenträger, redaktør i Forsvarets Forum i M24, med en oppfordring til å gi Russlands siste uavhengige journalister all den hjelpen de kan få. Det samme støtten oppfordrer vi kulturinstitusjoner å gi til våre russiske uavhengige kunstnere og samarbeidspartnere.

Kort tid før søndagens framføring av «Two Sides of the River» i Pasvik og Nikel, meldte vår medarrangør på russisk side at de hadde blitt bedt om å avlyse. Det var klarvær så langt vi kunne se. Årsaken myndighetene gav dem for å avlyse: snøstorm.

«Snøstormer» er ikke noe nytt for russiske kunstnere og kulturarbeidere, som er vant til å leve under et regime med sensur og selvsensur. Med den pågående russiske invasjonen, strammes grepet ytterligere. Stanser vi alt samarbeid, begrenser vi også vår mulighet til å støtte russere i å kjempe om endring innenfra. Nå er ikke tiden for å vende ryggen til våre samarbeidspartnere i Russland.

Astrid Fadnes er kommunikasjonsansvarlig for Pikene på Broen

(Publisert 07.03.2022. En kortversjon av denne teksten er publisert i Klassekampen.)