(Norrköping) «Språket är handlingen. Språket har huvudrollen. Språket språkar.» är utgångspunkten för Jenny Nörbecks spännande iscensättning av Elfriede Jelineks «Larm. Blint seende. Blinda ser!.» med en sällsynt samspelt ensemble.
Riksteaterets «Hør'a dagbok» er en smart og morsom familiemusikal som viser seg å ha mer brodd og alvor i ermet enn det tegneserieestetikken den er pakket inn i antyder.
Forestillingen «fifty ways to leave a shape» er noe så sjeldent som en poetisk framstilling med utgangspunkt i en utslitt dansehofte.
(Førde): Det er vel spørsmålet, langt meir enn vårt eige vere eller ikkje vere, for oss som har eller får ei morsrolle å spele. «Mødrevariasjonar» på Teater Vestland ser med kjærlege auge på oss som strevar mellom ytterpunkta «god» og «dårleg» på mors-målestokken.
Stycket «Prometeus er død» spelades den gångna helgen på DUS-festivalen på Teater Manu. Men det är det Ibsenprisvinnande stycket «Solveigs 2. sang» i den nya samlingsutgåvan som hon visar hennes skicklighet som dramatiker.
(Tromsø): Den elleville historien om Pussycats på Hålogaland Teater spiller friskt på pop’n roll, nostalgi, drømmer og lokalpatriotisme i en litt sprikende forestilling.
De nominerte til Ibsenprisen 2023, er Dette er ikke oss av Monica Isakstuen, Tid for glede, av Arne Lygre, og Inn frå regnet, av Frode Grytten. Pristildeling og offentliggjøring av årets vinner, i Skien 23. mars. Pressemelding her
Det er lett å se hvor hunden ligger begravet når Det Samiske Nasjonalteatret Beaivváš setter opp Fosses 20 år gamle tekst om hevntørst, sorg og savn: Fremstillingen blir litt for entydig, og de karakteristiske språklige repetisjonene glimrer tildels med sitt fravær. Likevel dras det nydelig i land.
Til tross for godt spill og lure sceniske grep stikker alvoret i «Det såkalla heisstykket» ikke dypt nok til at samtidsdiagnosen svir.
I Nationaltheatrets nya premiär på Kanonhallen visas en både underhållande och innehållsrikt berättelse om de rikas förhållande till varandra, samt till hushjälpen de anställt för att både reda upp i hemmets sopor och deras egna relationsproblem.
(Hamar): «Møt meg ved morgengry» er ein naken og givande framsyning som lar viktige tema skinne og stå for seg sjølv.
(Bodø): Hilda Hellwig har tatt mål av seg til å oppdatere Ibsen. Frem til pause får det hennes oppsetning av «Når vi døde vågner» til å kjennes mer som en utlevering. Men det ender med at dikteren hevner seg.
Hofesch Schechters dansere, både klovner og fiksere, gir alt og mottar fortjent stående applaus på Dansens Hus torsdag kveld, men koreografien opplever jeg som tidvis ensformig, retningsløs og uten utvikling.
(Bergen): «Stillheten» på Den Nationale Scene vitnar om eit grundig arbeid og har balansert det høglydte og det lågmælte med gode sceniske grep og skodespel.
I anledning Skeivt Kulturår 2022 presenterer Theater Corpus en musikalsk figurteaterforestilling om fotografparet Marie Høeg og Bolette Berg på Gamle Raadhus Scene. Det starter bra, men de medvirkende har fokusert mest på det de kan dårligst.
(Hamar): I «Fortellingen om Viga-Ljot og Vigdis» av Sigrid Undset på Teater Innlandet er Nina Westers dramatisering og regi stram og effektiv, og skuespillerne er presise og gode. Det er mange drap og mye blod, men det blir traust og trygt teater.
«Fabulations» rommer et helhetlig og underfundig estetisk univers, men koreografien framstår som uklar.
Kjersti Horns oppsetning av «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» er like sår, aktuell og stridlystig som de tidligere Édouard Louis’ forestillingene hennes. I denne finnes det også mer håp. Til tross for at ikke alle regi- og scenografigrep fungerer like godt, er det bare å skynde seg til teatret.