At det politiske budskapet i «Reform 97» på Nationaltheatret er krystallklart, er forfriskende. Men det gjør også forestillinga litt overtent.
(Trondheim): Femti naboer får snakke om sitt forhold til bydelen Lademoen, om nabolaget og om naboskapet. Et utall noder svirrer i luften og på scenen.
(Göteborg): Regissören Mattias Andersson ställde en provocerande fråga till 137 svenskar. Vad skulle de göra annorlunda, om de fick leva om sina liv. Svaren bearbetades till en pjäs och iscensättningen blev en stundom monoton iscensättning om svenskens, särskilt landsortssvenskens, isolering.
Alle framsyningar på Det Norske Teatret er avlyst t.o.m. 17- februar. Men teatret live strøymar «Villanda» og «Slåttekar i himmelen», 11. og 13. februar. Les Elin Lindberg si melding av «Villanda»: Pangstart, men så blir det traust (24. januar 2020).
Forfatter og dramatiker Linda Gabrielsen kommenterer 2. opponent Merete Morken Andersens innlegg under disputasen til Finn Iunker på KhiO, 12. januar.
Linn Skåbers Til Ungdommen på Centralteatret.
Når ingen andre vil, må du gjøre det selv. Det er tanken bak når Lene Therese Teigen setter opp sitt eget stykke «Tiden uten bøker». Det treffer rett i mellomgulvet og det fikk meg til å humre – når stykket ikke er for langt.
Den første boka med forestillingstekster fra andcompany&Co, Gob Squad, Rimini Protokoll, She She Pop og Showcase Beat Le Mot er nå publisert.
(Stockholm): Mattias Andersson, tillträdande konstnärlig ledare på Dramaten, inleder teaterdecenniet med en iscensättning av en egen pjäs, «Determinism». Den som söker svar på filosofiska frågor blir besviken – men aftonen är underhållande och skådespelet professionellt.
Är det teaterdammet som lagt sig för tätt, eller är det den tama bearbetningen av Frank Wedekinds klassiker, som gör att den inte hittar fram till sin satiriska sprängkraft? Ett delvis misslyckat försök på Det Norske Teatret.
Det er sesongåpning på Rosendal Teater og det hele braker løs med en urpremiere, NONCompanys seneste forestilling «MAKT – an amateur night at Capitol Hill».
(Kristiansand): I «Cleos fremtid» blir tanker om fremtiden diskutert i iscenesatte samtaler. Har vi snakket om det før? Ja. Det er imidlertid formen og grepene på denne performancen som gjør at dette temaet blir interessant.
Vi publiserer 2. opponent Merete Morken Andersens innlegg fra Finn Iunkers disputas på KhiO, 13. januar 2020, der han forsvarte forskningsarbeidet «To scenetekster. Med en kommentar».
I «Hunder» av Vibeke Tandberg på Malersalen på Nationaltheatret får teksten mer plass enn den tåler. Den er småmunter og grotesk flere steder, men berører ikke særlig. Skuespillerne gjør en flott jobb, men det hjelper ikke, dessverre.
Et superlag av kunstnere klarer ikke løfte Riksteatrets sceneversjon av Hamsuns Sult til noe virkelig medrivende før det nesten er for seint.
Det måtte altså et stykke barneteater til for å få meg til å erkjenne at det er lenge siden jeg har hatt det så moro i teateret. At jeg, som også er kunstanmelder, i tillegg lærte mye nytt om kunsthistorien, se det var en uventet bonus.
(Stockholm): Arbeiderklassen utgjør omlag 30 prosent av befolkningen. Likevel er arbeidere i liten grad representert i kunst, litteratur og film. Men hvordan står det egentlig til? Og hvordan ble arbeiderklassen til «de andre»? «Acceleration» etter Emil Boss' diktsamling er et slags vitnesbyrd fra skurebøtta, som på senhøsten ble satt opp ved Teater Tribunalen i Stockholm.
(Paris): Den franske regissøren Claude Régy betegner «den materialistiske teatertradisjonen» som en katastrofe, og hevder at Jon Fosses dramatikk er en etterlengtet avskjed med det politisk didaktiske teatret. Vi møtte ham etter å ha sett hans iscenesettelse av «Dødsvariasjonar» på Théâtre National de la Colline.
Den franske regissøren Claude Régy er død, i en alder av 96 år.
Anmelderne har valgt ut sine favoritter fra danse- og teateråret 2019.